Innledning

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

I dette kapittelet vil vi prøve å gi et bilde av verdien av det å jobbe med et forebyggende perspektiv når vi arbeider for personer med utviklingshemming.

Forebygging bør innebære at personalet er langsiktige i sin tenkning. Blant annet når det gjelder kommunikasjon, samspill og likeverd. Det å møte selve mennesket blir sentralt, og man skal fokusere på å legge til rette for optimal livskvalitet ut fra personens interesser og muligheter. Dette ser vi som en motvekt til det å møte vanskelige situasjoner med "brannslukking".

Det siste innebærer å ha en kortsiktig strategi i arbeidet. Da er det personens utfordrende atferd i øyeblikket som blir avgjørende for hvordan personalet forholder seg til tjenestemottaker. Da blir ressurser satt inn for å møte den aktuelle problemstilling i det problemene oppstår. Det innebærer å jobbe hardt i vanskelige tider. Fokus kan lett bli: ”Fort, gi meg det som virker NÅ”.

 

Utviklingen i innsats for mennesker med utviklingshemning har gått fra å jobbe gruppeorientert til mer individorientert. Det vil si at enkeltmennesket med dets ressurser og muligheter er kommet mer i sentrum, i stedet for å se gruppens behov.

Videre har man blitt mer bevisst på tjenesteyternes rolle i når det gjelder utfordrende atferd. Vi har som tjenesteytere store muligheter til å ftilpasse oss etter tjenestemottakernes behov, blant annet gjennom kommunikasjon og sosialt samspill. Endring har i større gra blitt vår utfordring.

Et annen markert utvikling er det økte kunnskapsnivået hos tjenesteytere og en annerledes bostruktur hos de vi yter tjenester til. Vi har i dag stort sett godt kvalifisert personale i tjenestene. Disse representerer ny kunnskap og nye tanker. Personer med utviklingshemning har flyttet ut fra institusjoner til egne leiligheter for seg selv, eller i bofellesskap med andre. Menneskesynet som ligger til grunn for dette er at alle skal ses som den de er, og ikke bli møtt ut fra hvilken diagnoser vedkommende har.