Faglig og etisk forsvarlighet

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

Tvang og makt kan bare brukes når det er faglig og etisk forsvarlig. I vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor inngripende tiltaket er for den enkelte tjenestemottaker. Tiltakene må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet (minst mulig inngripende), og må stå i forhold til det formålet som skal ivaretas. Tvang og makt kan bare brukes for å forhindre vesentlig skade.

Et grunnleggende element i faglig forsvarlighet, er at de metoder som skal anvendes er vitenskapelig aksepterbare. Med det menes at de er godt dokumentert med hensyn til virkninger og bivirkninger og at det er alminnelig enighet i fagmiljøene om denne dokumentasjonen.

   Forsvarlighet
  • Forskning og erfaringer knyttet til arbeidet med kapittel 6A har dokumentert at spørsmålet om bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning er nært knyttet til og må sees i sammenheng med den utviklingshemmedes livssituasjon. Den enkeltes livskvalitet har å gjøre med graden av påvirkning på eget liv, om man blir sett og forstått. Det å bli respektert og verdsatt har å gjøre med de reaksjoner og eventuelle muligheter den enkelte har til å velge, og om man blir respektert for de valgene man tar. Det har for en del utviklingshemmede vært et misforhold mellom krav som blir stilt og deres funksjonsnivå. Det kan derfor være viktig å endre fokus fra at man skal trene for å oppfylle noens krav, til å vurdere hvilken støtte vedkommende trenger for å kunne delta.

    Mangel på individuelle tjenester, uhensiktsmessige fellesskapsløsninger, manglende kompetanse og/eller mange tjenesteytere i personalgruppen kan lede til økt utagering, selvskading med videre, som igjen kan føre til bruk av tvang og makt. Også organisering av tjenestetilbudet kan ha betydning for behovet for å bruke tvang og makt. Erfaring har vist at god ledelse og derigjennom god organisering er viktige faktorer for å redusere eller unngå utfordrende atferd. Bestemmelsen i kapittel 9 gir ikke en utviklingshemmet krav på et vedtak om tvang, men sier at kommunen skal sørge for tjenester som er forsvarlige slik at tvang og makt kan unngås.

    Teksten er hentet fra s.21 i rundskriv fra Sosial- og helsedirektoratet (vi har byttet den gamle betegnelsen kapittel 4A ut med den nåværende gyldige betegnelsen kapittel 9). Les hele publikasjonen her: http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00001/IS-10_2004_1...

Etisk forsvarlighet tar utgangspunkt i alminnelige grunnleggende rettigheter. Det kan være vanskelig å utelukkende på teoretisk grunnlag å få en oppfatning av hvordan et tiltak oppleves. Kravet til alminnelige etiske standarder innebærer at det vil være relevant å foreta en vurdering av hvordan en selv ville opplevd samme behandling - både når det gjelder ubehaget den medfører og opplevelsen av inngrep i den enkeltes integritet og verdighet.

Etisk og faglig forsvarlighet henger ikke nødvendigvis sammen, og dette kan innebære at tiltak som etter en samlet faglig vurdering er forsvarlig, ikke uten videre er etisk forsvarlig.

   Eksempel
  • Eksempel: En tjenestebruker røyker to pakker sigaretter om dagen. Personalet mener dette er mye og at faren for helseskade er stor. Ut i fra en faglig vurdering burde tjestebrukeren trappet ned røykingen for å unngå eventuell utvikling av sykdommer som kols og kreft. Samtidig medfører det store forbruket med røyk økonomiske utfordringer for tjenestebruker.

    Denne faglige vurderingen er ikke tilstrekkelig for å bruke tvang, etisk forsvarlighet må også vurderes. Det er en menneskerett å bestemme over seg selv og sine eiendeler. Å frata ett menneske denne muligheten kan for mange oppleves som nedverdigende.

    I denne situasjonen finnes det ikke et fasit svar, det må gjøres en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. For noen vil veiledning rundt faren ved å røyke, samt informasjon om hvilke økonomiske konsekvenser det kan føre til, være tilstrekkelig for å trappe ned. For andre igjen vil ikke slike alternative løsninger fungere. Kanskje økonomien tillater et stort røyke forbruk, og da må tjenestebruker selv få bestemme dette.