Rettssikkerhet

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

I kjølvannet av HVPU-reformen oppstod en diskusjon om hvordan en kunne ivareta rettsikkerheten ovenfor den enkelte psykisk utviklingshemmede når vedkommende skulle flytte inn i egen bolig og være "herre i eget hus". Av rettssikkerhetsmessige årsaker, fant helse og sosialdepartementet det nødvendig å etablere lovregler som skulle gi grunnlag for å trekke grensen mellom lovlig tvang i omsorgs- og opplæringsøyemed og uakseptabel maktbruk.

1.1.1999 trådte sosialtjenestelovens kapittel 6A i kraft. Dette var midlertidige bestemmelser. Evalueringen av 6A viste at bestemmelsen førte til redusert bruk av tvang og makt. Med unntak av noen få endringer ble dette et permanent regelverk i sosialtjenesteloven kapittel 4A. Denne trådte i kraft 1.1.2004. Fra 1.1. 2012 fikk denne loven nytt navn; Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9

Formålet med loven er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade, samt å forebygge og begrense bruk av tvang og makt.



 

 

   § 9-1 Formål
  • Lovens ordlyd: Formålet med reglene i dette kapitlet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt. Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med tjenestemottakerens selvbestemmelsesrett. Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.
  • I rundskriv IS -10/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet presiseres dette ytterligere: I formålsbestemmelsens første ledd er det presisert to viktige hensyn som kapittel 9 (tidligere kapittel 4A) skal ivareta. For det første skal reglene hindre at personer med utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for en vesentlig skade. Dette betyr at loven skal bidra til å regulere maktbruk som er nødvendig og at dette skjer gjennom fastsatte prosedyrer, herunder lovlige fattede vedtak. Like viktig er det å forebygge og begrense bruk av tvang og makt. Adgangen til å benytte tvang i særlige situasjoner skal ikke føre til redusert innsats for å bedre kvaliteten og omfanget av det tjenestetilbudet som ytes den enkelte utviklingshemmede. Formålbestemmelsens annet ledd understreker den enkelte utviklingshemmedes rett til å bli respektert for den han/hun er. Det er i denne forbindelse viktig å minne om at tjenestene for en stor del ytes i private hjem og skjer for enkelte utviklingshemmede ofte gjennom hele døgnet. Diagnosen psykisk utviklingshemning medfører ikke i seg selv at personen fratas rettigheter, verken juridisk eller på andre måter. Det er derfor viktig alltid å søke å finne frem til løsninger som den utviklingshemmede selv ønsker, og bidra slik at tjenestemottakeren kan benytte sin rett til å bestemme selv. Det er den utviklingshemmedes behov for støtte og hjelp i dagligdagse situasjoner som skal dekkes, ikke de ansattes. Formålbestemmelsens tredje ledd angår de absolutte skranker for tiltak etter bestemmelsene her. Forbudet mot å behandle tjenestemottakere ”nedverdigende eller krenkende” er tatt inn i formålbestemmelsen for å understreke at terskelen for å benytte tvang og makt er høy.


Virkeområde: Som bruk av tvang eller makt regnes tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt (for eksempel inngripende varslingssystemer)

   § 9-2 Virkeområde
  • Lovens ordlyd: Reglene i kapitlet her gjelder bruk av tvang og makt som ledd i tjenester etter § 3-2 nr. 6 bokstavene a til d til personer med psykisk utviklingshemning. Som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapitlet her regnes tiltak som brukeren eller pasienten motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt. Bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger skal alltid regnes som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapitlet her. Alminnelige oppfordringer og ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art anses ikke som bruk av tvang eller makt.
     
  • I rundskriv IS -10/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet presiseres dette ytterligere:

    (I teksten viser vi til kapittel 9 selv om rundskrivet refererer til den tidligere benevnelsen kapittel 4A -tilsvarende skriver vi Helse- og omsorgstjenesteloven der det i rundskrivet vises til den nå utgåtte sosialtjenesteloven. Teksten er med andre ord tilpasset det nye lovverket, som ikke var gjeldende da rundskrivet ble utarbeidet.)

    9.2.1 For hvilke tjenester kan regelverket komme til anvendelse?

    § 9-2 første ledd knytter bruk av tvang og makt, herunder bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger, til utføring av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Henvisningen til helse- og omsorgstjenesteloven § 9-2 bokstavene a-d innebærer at dette dreier seg om :

    - praktisk bistand og opplæring
    - avlastning
    - støttekontakt
    - opphold i institusjon eller bolig med heldøgns omsorg

    Det vil hovedsakelig bare være aktuelt å bruke tiltak etter kapittel 9 i forbindelse med praktisk bistand og opplæring, avlastning og opphold i bolig med heldøgns omsorgstjenester. Selv om det kan være aktuelt at støttekontakt må iverksette skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner, må det vurderes nøye om det er faglig forsvarlig at støttekontakt gjennomfører planlagte tiltak.

    Kapittel 9 kommer til anvendelse også på dagsenter/aktivitetssenter dersom det er fattet vedtak om at praktisk bistand etter § 9-2 bokstav a skal gis der.

    Det har ingen betydning om det er kommunens egne ansatte som utfører tjenestene, eller om tjenestene er kjøpt av private aktører.

    Foruten omsorgstjenester gjelder kapittel 9 også under utførelsen av pleie og omsorg i hjemmesykepleie eller under opphold i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie.

    Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 gir ikke hjemmel for tvangsmedisinering, tvungen undersøkelse og behandling av somatiske og psykiske lidelser. Reglene i kapittel 9 gir videre ikke hjemmel for bruk av tvang i skoleverket, i barnehager eller på arbeidsplasser.

    9.2.2 Hvem gjelder reglene for?

    9.2.2.1 Krav om diagnose psykisk utviklingshemning

    Det følger av § 9-2 første ledd at kapittel 9 kun kommer til anvendelse overfor mennesker som har diagnose psykisk utviklingshemning.

    Det er diagnosesystemet ICD-10 som skal ligge til grunn for diagnostikk av psykisk utviklingshemmede. I 6A’s virketid ble det påpekt at primærhelsetjenesten vanskelig kan gjennomføre en slik diagnostikk på forsvarlig vis, idet primærhelsetjenesten ikke har de nødvendige diagnostiske redskaper og tilhørende erfaring på dette området. Diagnostisering skal derfor i hovedsak stilles av spesialisthelsetjenesten, eventuelt gjennom et samarbeid med primærhelsetjenesten.

    9.2.2.2 Andre krav til utredning

    Som en del av arbeidet med diagnostisering må det også vurderes utredning og eventuelt behandling for sykdommer eller skader. Hvor omfattende utredningen skal være må ses i sammenheng med sakens alvorlighetsgrad.

    Rådet påpekte i 6A’s virketid at utredninger måtte belyse 4 hovedområder:

    1. Utviklingshemning.
    Dette må avklares både som diagnostisk kategori, og etter avklaring av funksjoner og funksjonsutfall danne utgangspunkt for tilpasning av tjenestetilbudet til denne brukerens funksjonsevne.

    2. Utfordrende atferdsårsakssammenhenger, differensialbetydning.
    Det må kunne sannsynliggjøres betydning av og årsaker til utfordrende atferd som kan knyttes til et eller flere av følgende forhold:

    - Somatiske og/eller nevrologiske faktorer
    - Samværsformer mellom bistandsytere og bruker: kvalitet og forståelse
    - Mistrivsel og lavgradig subjektiv livskvalitet
    - Psykisk lidelse
    - Kombinasjoner av disse.

    3. Tjenestetilbudets kvantitet og kvalitet.
    - Selvbestemmelse og/eller aktiv deltagelse i tjenesteutformingen
    - Stabilitet og størrelse i nære relasjoner inkludert tjenesteytere
    - Individualitet og omfang av tjenestene
    - Fysisk tilretteleggelse

    4. Endringspotensiale og muligheter i tjenesteytingen.
    - Holdninger, kommunikasjonsformer, samværsformer
    - Organisering, ledelse, styring
    - Kompetanse og kvalifikasjoner

    Ut fra disse utredninger kan det framkomme mulige alternative løsninger til tvangstiltak som deretter skal prøves ut. Dersom alternative løsninger ikke fører frem eller er åpenbart uhensiktsmessig må det utarbeides vedtak. De forhold som er opplistet ovenfor vil i stor grad være nødvendige opplysninger knyttet til den dokumentasjon som kreves i forhold til å fatte et vedtak etter § 9-7 jf. § 9-5.

    9.2.2.3 Regelverket er aldersuavhengig
    Reglene i kapittel 9 gjelder både for barn og voksne med diagnose psykisk utviklingshemning. Regelverket er med andre ord aldersuavhengig. I forbindelse med lovforarbeidet knyttet til dette regelverket ble det vurdert av Rådet om ikke foreldre for barn under 16 år skulle gis anledning til å gi samtykke til bruk av tvang. Dette ble ikke vedtatt.

    9.2.3 Hva regnes som bruk av tvang og makt?

    9.2.3.1 Definisjon
    Etter § 9A-2 annet ledd regnes tvang eller makt å foreligge når:

    1. tjenestemottakeren motsetter seg tiltaket eller
    2. tiltaket er så inngripende at det uansett motstand må regnes som tvang eller makt eller
    3. det benyttes teknisk innretning som må vurderes som et inngripende varslingssystem

    Hva som må anses som bruk av tvang eller makt etter denne bestemmelsen må avgjøres etter en helhetsvurdering. Definisjonen i 9-2 annet ledd gir uttrykk for de mest sentrale punktene i en slik vurdering, men kan ikke anses som helt uttømmende. Andre momenter enn de som er nevnt i lovdefinisjonen kan i enkelte saker være relevante i denne helhetsvurderingen.

    Tvang og makt er i kapittel 9 juridiske begreper. Det vil si at det er kun de tiltak som kan tolkes inn i definisjonen som er å anse som tvang eller makt. Det kan tenkes andre tiltak som kan virke vel så inngripende uten at det juridisk er å anse som tvang. Eksempel på dette kan være rigide dagsplaner hvor det er skjevhet mellom tjenestemottakers og tjenesteyters ønsker.

    Definisjonen av tvang og makt setter grenser for hva som omfattes av loven - ikke for hva som etter loven er forbudt eller tillatt. Se § 9-6 om de særlige grenser for tiltak og § 9-1 tredje ledd om de absolutte grensene.

    9.2.3.2 Subjektive forhold - tiltak som vedkommende motsetter seg

    Alle tiltak overfor tjenestemottakeren som utføres i strid med vedkommendes vilje omfattes av definisjonen av tvang og makt, med mindre tiltakene er blant unntakene i § 9-2 annet ledd tredje setning.

    Med “motsetter seg” menes både verbal og fysisk motstand. Definisjonen omfatter både situasjoner der tiltaket skal få personen til å utføre eller unnlate å utføre en handling og tiltak der vedkommende må tåle selv å bli utsatt for handlinger - tiltak som tradisjonelt omfattes av tvangsbegrepet. Videre omfattes tiltak som griper direkte inn i personens handlinger ved stopping eller korreksjon gjennom bruk av fysisk makt.

    I helhetsvurderingen av om et tiltak innebærer bruk av tvang eller makt må det tas hensyn til vedkommendes evne til å vise motstand eller motvilje. Dersom tjenestemottakeren for eksempel har fysiske funksjonshemninger som vanskeliggjøre fysisk motstand, kan det etter forholdene være riktig å vurdere et tiltak som tvangstiltak selv om det etter sitt innhold normalt vil falle utenfor. Det samme gjelder dersom tjenestemottakeren mangler eller har liten evne til å kommunisere med tjenesteyteren. 

    9.2.3.3 Objektive forhold - tiltak som ut fra sin art regnes som tvang eller makt uansett motstand fra tjenestemottakeren

    Et tiltak kan være så inngripende at det etter en objektiv vurdering må regnes som bruk av tvang eller makt, uansett motstand fra tjenestemottakerens side.

    Dersom tiltaket må antas å medføre fysisk eller psykisk ubehag, smerte eller lignende, som enhver person normalt ville reagere på, er det så inngripende at det uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt. Det er vanskelig å trekke et klart skille mellom tiltak som uansett må regnes som tvang eller makt og tiltak der dette avhenger av hva tjenestemottakeren gir uttrykk for. Ved tvil bør bestemmelsene i kapittel 9 benyttes.

    Desto mer inngripende tiltaket er desto større grunn til å anta at tiltaket objektivt sett må anses å være tvang. Herunder faller for eksempel de tiltak som har blitt innlært med bruk av tvang og der tjenestemottager reagerer på instruks slik at atferden som vises ikke er naturlig verken for han/henne eller andre. Dette kan være tiltak hvor tjenestemottaker skal stå opp mot en vegg med hodet vent inn mot veggen eller å legge seg ned på signal fra tjenesteyter. I tillegg vil tiltak uten bruk av fysisk tvang kunne være så omfattende og tidkrevende at det likevel vil være å anse som så omfattende bruk av makt at det faller innenfor definisjonen på objektivt grunnlag.

    9.2.3.4 Inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger skal alltid regnes som bruk av tvang eller makt

    Det fremgår av § 9-2 annet ledd at bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger alltid skal regnes som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapittel 9. Bruk av slike systemer må hjemles som tiltak etter 9-5 tredje ledd a, b eller c, men er mest praktisk knyttet til planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødsituasjoner og som tiltak for å ivareta grunnleggende omsorgsbehov.

    Tekniske innretninger skal ikke erstatte personlig hjelp hvor dette er nødvendig. Hensynet til den enkeltes fysiske og psykiske integritet må vektlegges her som ellers ved utformingen av tjenestetilbudet, jf formålsbestemmelsen i § 9-1. Det avgjørende i forhold til spørsmålet om bruk av slike innretninger skal være tjenestemottakerens behov for tilsyn og hjelp, ikke tjenesteapparatets behov for å spare penger, effektivisering eller lignende.

    Når tjenesteyterne er til stede er det ikke behov for tekniske varslingssystemer fordi tjenesteyterne kan observere og kommunisere med brukeren hele tiden.

    Tjenestemottakernes behov for privatliv varierer. Noen vil mer enn gjerne oppgi sitt privatliv i bytte for sosialt samvær. Andre vil foretrekke mer tid alene. Selv tjenestemottakere som foretrekker å ha noen i nærheten, kan komme til å mislike besøk eller at noen er til stede, i alle fall når tilstedeværelsen er hyppig, langvarig/konstant eller uønsket av andre grunner. Et omfattende hjelpe- eller tilsynsbehov kan derfor i noen tilfeller innebære et omfattende inngrep i brukerens integritet. Det vil derfor i visse tilfeller være behov for et kombinert tjenestetilbud i form av personlig tilstedeværelse og tekniske varslingssystemer.



    Nærmere om inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger

    Tekniske innretninger omfatter både mekaniske og elektroniske innretninger. En varsling er et advarende signal. Et varslingssystem er en anordning for å varsle rette vedkommende (som kan være tjenestemottaker og/eller tjenesteyter) om at en situasjon av en eller annen årsak er endret. 

    Det er bare inngripende varslingssystemer som omfattes av bestemmelsen. Med dette menes systemer som er basert på at tjenestemottakeren utløser dem automatisk når vedkommende foretar seg visse handlinger, for eksempel står opp av sengen eller går ut av ytterdøren, og som benyttes til å gi omgivelsene (tjenesteyter eller andre) informasjon om hva som skjer. Slike innretninger vil normalt bli ansett som et inngrep i den alminnelige rett til privatliv, med mindre de installeres etter ønske fra vedkommende selv.

    Dersom tjenestemottaker kan gi et informert samtykke til bruk av varslingssystemet, vil det ikke anses som inngripende. Tjenestemottakeren må forstå hva tiltaket går ut på, noe som kan kreve en viss teknisk innsikt. Dersom et informert samtykke ikke kan gis, vil det ikke være tilstrekkelig med samtykke fra hjelpeverge. Det må da fattes vedtak om bruk av varslingssystemet under henvisning til et av alternativene i § 9-5 tredje ledd.

    Alarm- og varslingssystemer som bare kan aktiviseres etter ønske fra vedkommende selv, som for eksempel trygghetsalarmer og forskjellige typer kommunikasjonssystemer, anses ikke som inngripende. Det samme gjelder brannalarmer, sikkerhetsbrytere på elektriske apparater og lignende, selv om disse virker uten medvirkning fra tjenestemottakeren selv. Heller ikke alarm- og varslingssystemer som bare varsler vedkommende selv anses som inngripende. Nevnte innretninger innebærer ikke noen trussel mot den enkeltes integritet eller privatliv.

    Eksempler på varslingssystemer som kan være inngripende er døråpneralarmer, passeringsalarmer og sengealarmer. Det kan vanskelig gis en uttømmende liste da markedet stadig er i forandring og kombinasjonsmulighetene er mange.


    Andre tekniske innretninger

    Varslingssystemer som ledd i medisinsk oppfølging/behandling
    Varslingssystemer som ved varsling krever medisinsk oppfølging som medisinering eller tilsvarende faller utenfor Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Eksempler på slike alarmer kan være hjerteovervåkingsutsyr, oksygenapparater og enkelte epilepsialarmer. I forhold til manglende samtykkekompetanse vil det i slike tilfelle være pasientrettighetslovens representasjonsbestemmelser som avgjør om varslingssystemet kan benyttes.

    Innretninger til bruk for observasjon og overvåking
    Observasjon og overvåking innebærer at man registrerer bilde eller lyd slik at det er mulig å registrere hvor tjenestemottakeren til enhver tid befinner seg. Slike tekniske innretninger faller utenfor det som regnes som varslingssystemer etter § 9- 2 annet ledd.

    Det ble lagt til grunn i sosialtjenesteloven kapittel 6A’s virketid at tjenestemottaker kunne samtykke til observasjon eller overvåking dersom gyldig samtykke kunne gis. For at gyldig samtykke skal foreligge må tjenestemottaker forstå konsekvensene av bruken av slike innretninger. Der hvor gyldig samtykke ikke kunne innhentes, ble det lagt til grunn at hjelpeverge kunne samtykke på vegne av tjenestemottakeren.

    Direktoratet kan ikke se at nye kapittel 9 i Helse- og omsorgstjenesteloven endrer på denne adgangen til å bygge på samtykke fra hjelpeverge. Samtykke fra hjelpeverge forutsetter imidlertid at tjenestemottakeren ikke motsetter seg observasjonen/overvåkingen, eller at observasjonen/overvåkingen ikke er så inngripende at det uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt etter § 9-2 annet ledd. Faller bruken av observasjon/overvåking innenfor definisjonen av hva som regnes som tvang eller makt, må i så fall bruken hjemles som tiltak etter § 9-5 tredje ledd. For de tilfelle observasjon/overvåking faller innenfor definisjonen av tvang og makt, antar direktoratet at vilkårene om faglig og etisk forsvarlighet sjelden vil være oppfylt. 

    Eksempler på observasjon og overvåking er babycall, elektroniske brikker og lignende.

    Selektiv automatisk lås
    Et system for selektiv automatisk lås brukes som oftest i forbindelse med utgangsdører. Døren låses automatisk når en person med personbrikke på seg nærmer seg døren eller det området hvor føleren er plassert. Alle andre kan passere uten at døren blir låst. Det er mulig å koble systemet til brannalarmen slik at dørene ikke låses i tilfelle brann. Dette systemet blir benyttet for å hindre at tjenestemottakerne går ut. Det vil bli ansett som ulovlig frihetsberøvelse dersom tjenestemottakeren ikke får gå ut når vedkommende ønsker det.

    En selektiv automatisk lås kan også kobles sammen med et varslingssystem slik at det sendes et signal til tjenesteyter som kan komme å låse opp og bli med vedkommende ut. Så lenge tjenestemottakeren får komme ut, eller vedkommende må holdes tilbake på grunn av nødsituasjon, vil det ikke være å anse som ulovlig frihetsberøvelse. Et slikt varslingssystem vil falle innenfor § 9-2 annet ledd annen setning med mindre det er satt inn etter ønske fra tjenestemottakeren selv.

    9.2.3.5 Nedre grense for tvang

    I § 9-2, annet ledd siste setning er det angitt forskjellige typer lettere inngrep som ikke reguleres av kapittel 9, selv om tjenestemottakeren gir uttrykk for motstand eller motvilje mot tiltakene. Dette gjelder ” Alminnelige oppfordringer og ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art”. Ikke alle former for inngrep og påvirkninger kan betegnes som tvang eller makt selv om tjenestemottakeren ikke ønsker dem. Også ellers i samfunnet godtas det en viss bruk av fysiske virkemidler i forbindelse med grensesetting og styring av andres handlinger uten at særskilt hjemmel anses påkrevd. Dette må også gjelde innenfor offentlig tjenesteyting.

    Alminnelige oppfordringer
    Alminnelige oppfordringer regnes ikke som bruk av tvang eller makt. Dette omfatter det å gi beskjeder eller overtale tjenestemottakeren til å gjøre eller unnlate noe, muntlig veiledning, forklaringer, vanlig motiveringsarbeid og lignende.

    Trusler eller stemmebruk som er egnet til å skape frykt eller underkastelse omfattes ikke. Slike virkemidler kan uansett ikke regnes som faglig eller etisk forsvarlige.

    Det er ingen skarp grensen mellom en trussel og en nøytral forklaring av hvilke konsekvenser en handling kan få. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes konkret om det dreier seg om en trussel eller ikke. Det å forklare tjenestemottakeren at en handling kan føre til at vedkommende skader seg selv, kan ikke anses som en trussel. Hvis tjenestemottakeren trues med å bli fratatt grunnleggende goder, som for eksempel mat eller søvn, dersom vedkommende foretar/ikke foretar en handling, vil det lett anses som en trussel.

    Ledelse ved hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art
    Ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art regnes heller ikke som bruk av tvang eller makt.

    Med “fysiske påvirkninger” menes det samme som verbale instrukser, bare med fysiske midler. Det dreier seg om å gi beskjeder eller overtale tjenestemottakeren til å gjøre eller unnlate noe. Dette er først og fremst aktuelt overfor dem som har problemer med å oppfatte eller forstå muntlige instrukser. 

    Ledelse med hånden er antakelig den mest brukte typen av fysiske påvirkninger. Vanlig håndledelse, det vil si ledelse med hånden, regnes ikke som tvang. Siden håndledelse bare er en av en rekke teknikker som ikke er egnet for opplisting i selve lovteksten, er “eller andre fysiske påvirkninger av liknende art” inkludert. Dersom det er nødvendig å ty til kraftigere maktbruk, for eksempel holding eller lignende tiltak, må tiltaket følge reglene i kapittel 9.


Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og skal så langt som mulig være i overensstemmelse med tjenestemottakers selvbestemmelsesrett.
Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.

   Hvilken lov og paragraf regulerer bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning?
  • Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9.

    Riktig svar  

  • Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A.

    Feil svar. Denne loven er ikke diagnoseavhengig

  • Sosialtjenesteloven kapittel 6A.

    Feil svar. Dette var lovens navn frem til 2004

    Hva er formålet med loven?
  • Hindre vesentlig skade.

    Feil svar. Formålet er også å forebygge og begrense bruk av tvang og makt.

  • Hindre vesentlig skade, forebygge og begrense bruk av tvang og makt.

    Riktig svar  

  • At vi som arbeider med utviklingshemmede kan anvende tvang og makt i alle situasjoner der bruker motsetter seg bistand.

    Feil svar. Lovens vilkår må være oppfylt, samt at alternative tiltak må prøves ut før vi kan anvende tvang og makt

    Hvem gjelder loven for?
  • Alle som bor i bofellesskap.

    Feil svar. Man må ha diagnosen psykisk utviklingshemning og bostedsform er ikke relevant.

  • Alle psykisk utviklingshemmede over 18 år.

    Feil svar. Loven gjelder uavhengig av alder

  • Mennesker med psykisk utviklingshemning.

    Riktig