Klinisk nytte av kunnskapen

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

Hva betyr dette i praksis? I møte med en som skader seg kan det være nyttig å ta utgangspunkt i særlig fire forhold. 

 

En relasjon som tåler krenkelser

I utgangspunktet kan man bruke de samme metodene for håndtering av selvskading hos personer med lett utviklingshemming som hos personer uten utviklingshemming. Med andre ord kan du bruke dine erfaringer fra personer uten utviklingshemming,  eller oppdatere deg på litteratur om emnet selv om litteraturen ikke omtaler utviklingshemming spesifikt. Men personer med selvskading er uansett evnenivå ofte mer preget av skam, håpløshet og intense negative affekter enn andre. Utviklingshemmede tilhører dessuten en gruppe som ofte har opplevd flere krenkelser og traumer enn andre. Det kan gjøre at de på tross av å gi inntrykk av det motsatte, trenger lengre tid for å oppleve en trygg relasjon og reagerer sterkere på brudd i relasjoner. Relasjonsbygging og oppfølging må derfor ta hensyn til det.


Fokus på mestring av ubehagelige følelser

Som nevnt kommer selvskading ofte som en reaksjon på en intens negativ følelse eller tanke. Det kan for eksempel være sterke hukommelsesbilder eller situasjoner som minner på tidligere negative opplevelser som mobbing, ekskludering, seksuelt misbruk eller annet traume. De vil bare ut av den vanskelige situasjonen. De vet bare at de ikke har det bra nå, og at et eller annet må gjøres for å endre dette.


Forståelse og håndtering av selvskading blir således å ha fokus på hvordan man sammen kan hindre den uønskede følelsen å komme, å oppdage den før den har blitt for sterk til at motstand er nytteløst, og hvordan ubehaget kan mestres med andre metoder. Isteden for å stirre seg blind på såret eller fokusere på øyeblikket forut selvskadingen, bør fokus heller være på situasjoner, tanker og tolkninger forut for oppbyggingen av den ekle følelsen som igjen fører til behovet for selvskading. Gjennomgang av situasjoner som førte til selvskadingen er selvsagt gode utgangspunkt for dette, men det krever at fokus er mer på atferd og reaksjoner forut for selvskadingen enn på selve krisesituasjonen. I tillegg er det en forutsetning at man faktisk snakker om selvskadingen, og at man sammen med personen gjennomgår atferd og tanker istedenfor at hjelperen spekulerer over dette på egen hånd. Mange vil gjenkjenne den type forståelse og arbeid fra håndtering av utagering, og kan derfor benytte erfaring derfra tilpasset til arbeidet med selvskading.


Fokus på mestring av ubehagelige sosiale situasjoner

"Ekkelheten" knyttet til selvskadingen påvirker forholdet til venner og sosiale relasjoner generelt. De som skader seg vil ofte feiltolke sosiale situasjoner som for eksempel "Det var det jeg visste. Hun bare sa hun var glad i meg. At jeg aldri lærer. Jeg er bare en tjukk ekkel dritt. Jeg fortjener ikke annet". Slike negative selvinstruksjoner bygger opp ekkelhetsfølelse og kan føre til at personen reagerer med sinne eller skam i situasjoner der det rett og slett er grunnløst. Eller at hun/han reagerer langt sterkere enn hva som er nødvendig. Konsekvensen kan bli en selvoppfyllende profeti; at personen oppfører seg på en måte at hun/han blamerer seg og faktisk forårsaker den situasjonen som de trodde var tilfelle i starten. Ofte fører dette til at de som skader seg blir ensomme, sinte og bitre. Noe som igjen forverrer vennskap, øker opplevelsen om at de ikke har noe å tape, og at selvskadingen er deres eneste venn.


Forståelse og oppfølging av selvskading bør derfor ha fokus vennerelasjoner spesielt og sosial samhandling generelt, og bruke situasjoner fra dagliglivet aktivt for å forbedre kompetansen på tolking og handling i sosiale relasjoner. Igjen bør dette normaliseres. Det er snakk om onde sirkler og konsekvenser av tidligere dårlige erfaringer som gjør seg gjeldende, ikke psykisk svakhet eller personlige feil. Å beskrive følelser er vanskelige for alle. Det er ofte ekstra vanskelig for personer med utviklingshemming. Ofte kan det derfor være hensiktsmessig å bruke tegning, dikt og musikk som aupplement til det å snakke sammen.


Fokus på egne positive løsninger

Mange som skader seg kunne ha skadet seg i langt større grad. Sannsynligheten er stor for at han/hun allerede har noen teknikker eller har en forståelse av sitt problem som han/hun bruker uten at hjelperen er klar over det. Husk at mange som skader seg har dårlig selvbilde og er uvant med å få positive tilbakemeldinger. Konsekvensen av dette er at den som vil hjelpe ikke bare fokuserer på når selvskadingen er et faktum, men like mye på situasjoner der han/hun har unngått å skade seg.

Å oppdage og tematisere slike situasjoner kan lære begge parter like mye som ved et negativt fokus. I tillegg får han/hun oppmerksomhet på noe godt for en gangs skyld. Målet vil da være å gjøre mer av det som er bra, og utvide dette til andre områder i livet.

I den forbindelse er det viktig å huske at fravær av den utfordrende atferden ofte fører til avslutning av en hjelperelasjon. Det kan i seg selv være skremmende eller trist dersom relasjonen har vært trygg og støttende. Avslutningsfasen av behandling eller oppfølging er alltid en vanskelig fase for de som er lettkrenkbare og har dårlige erfaringer fra andre relasjoner. Personer med utviklingshemming er dessuten ofte såre for endringer og avlutning av relasjoner. Oppfølgingen bør derfor fortsette en god stund etter at selvskadingen er opphørt. Fokus bør da være på en støtte av det personen gjør for å holde ut vanskelige følelser uten å skade seg og anerkjennelse av at det krever mye at bedringen opprettholdes.