Forklaringer inne i personen: Egenskapsforklaringer og samlebetegnelser

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

Selv om utagering kanskje best kan forstås som skapt og opprettholdt av miljøet folk lever i, har mange som opplever utagering og vold et ønske om å forklare hvorfor slik atferd ”egentlig” forekommer. De ”egentlige” eller essensielle forklaringene mange søker er indre egenskapsforklaringer. Det kan være at vi ikke helt stoler på miljøforklaringer – vi er oppdratt til å tro at folk som oppfører seg dårlig gjør det på grunn av egenskaper ved personen og ikke miljøet.      

Det er generelt en tendens til å undervurdere miljøets betydning og innflytelse når vi forklarer andres atferd.

 

Forklaringer på utagering kan være av ulik art, men det er relativt vanlig å forklare utagerende atferd på måter som gjør at det blir vanskelig å gjøre noe med atferden. Det som kjennetegner forklaringer som er vanskelig håndterbare er at de kan kalles egenskapsforklaringer. Egenskaper er ofte samlebetegnelser på uobserverbare forhold inne i kroppen. Egenskapene er dermed ikke mulig ”å få tak” i direkte siden de ikke kan observeres av andre. Utagering hos personer med utviklingshemning er ofte forbundet med reduserte ferdigheter i å observere seg selv og snakke om forhold ved egen person. Dårlige kommunikasjonsferdigheter gjør at disse personene ikke kan korrigere andres oppfatninger og egenskapsforklaringer. Vi som yter tjenester kan observere at folk sparker og slår og kan kalle de samme personene for slemme, ondskapsfulle eller dumme. Men det vi har observert er egentlig kun slag og spark. Egenskapene ”slem”, "ondskapsfull" og ”dum” har vi lagt til når vi snakker. Vi nevner noen flere typer egenskapsforklaringer:

Skjebneforklaringer er forklaringer som legger årsaken til utagering på forhold som ikke er mulig å styre fra utsiden, eksempelvis på biologiske forhold ved personen. En ganske vanlig forklaring på aggressiv, truende eller voldelig atferd hos unge menn er at de har så mye testosteron i kroppen at de ikke greier å styre aggresjonen – det er skjebnen. Disse uttalelsene har vist seg å ikke ha støtte i forskningen. På samme måte er henvisning til diagnoser, som ADHD, skjebneforklaringer. Det er ikke slik at aggresjon eller utfordrende atferd ved ADHD eller utviklingshemning må være slik – bestemt av skjebnen. ”Skjebnen” har lagt sine føringer inn i personen og personen ”har” diverse lidelser og egenskaper. Det er viktig å være klar over at diagnoser er beskrivelser av folks atferd og ikke egenskaper som er uforanderlige. Det er imidlertid åpenbart at biologiske forutsetninger kan ha betydning for utvikling av utagering i bestemte miljøer. Svært ofte er det imidlertid slik at det er miljøet vi kan påvirke.

Normalisering innebærer forklaringer som dreier seg om at utagering forklares som et helt vanlig fenomen eller vanlige egenskaper. ”Slik er da alle barn i perioder” eller ”Det der er ingenting å bry seg om” er uttalelser som medvirker til normalisering av utagering og som gjør at videre undersøkelser av årsaker til utagering opphører – det er jo vanlig! I tjenesteyting til personer med utviklingshemning fins det miljøer hvor utagering anses som så vanlig og normalt at personer som er fysisk sterke ansettes fordi man oppfatter at man vanskelig kan gjøre noe annet med utageringen enn å stoppe den med fysiske midler.

Bagatellisering og minimalisering kaller vi det når utagering og vold omtales som mindre alvorlig og omfattende enn det er. Egenskapen tones ned for omverdenen. Eksempelvis kan det være vanskelig for den nærmeste familien å fortelle omverdenen at et familiemedlem oppfører seg svært aggressivt og ubehagelig. Det kan være vanskelig å be om hjelp til å løse problemene. Hjelpsøking kan oppleves som å svikte et familiemedlem. Noen kan tenke at utagering er problemer de burde greie å løse på egenhånd. Slik er det ikke. Utagering hos personer med utviklingshemninger innebærer oftest vanskelig og sammensatt problematikk.

Personlighetstrekk som ”ubehagelig”, ”slem”, ”aggressiv” og ”egoistisk” er vanlige egenskapsbeskrivelser. Vi kan også forklare utagering med mangler; manglende sjelsevner, lav intelligens og svikt i kognitive skjema. Mer folkelig er det ikke uvanlig å forklare utagering med at nå ”har det klikket” og liknende personlighetstrekk som har koplinger til svikt og mangler i et tenkt biologisk system. Personlighetstrekk, mangler og henvisninger til tenkte biologiske problemer er indre forklaringer som det er lite å få gjort med – enten fordi trekkene og manglene ikke er observert (det finnes ingen objektive funn via blodprøver eller røntgen) eller at de i prinsippet ikke lar seg observere. Eksempelvis har ingen enda observert et ”kognitivt kart” – det er mer å forstå som et bilde på hvordan tenkning kan foregå. Hvilke problemer fører slike egenskapsforklaringer, samlebetegnelser eller merkelapper til?