Historier

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

   Karls historie

”Karl” er 35 år, har diagnosene moderat utviklingshemning, autisme og paranoid psykose. Siden han var 20 år gammel har han vært innlagt ved psykiatrisk avdeling flere ganger. Symptomene er ganske like hver gang. Han blir motorisk svært urolig, snakker uforståelig og snakker svært mye om temaer som dommedag, vil gjerne betale for seg under oppholdet og tida som går fort. Måten han snakker om temaene på minner om realitetsbrist. Han fremstår i slike perioder kaotisk, klærne er i uorden, han har ofte kutt i ansiktet etter hardhendt barbering og han bærer konstant på en sekk stappfull av klær og klokker. Han nekter å ta medisiner, eller han tar halvparten, og han spiser lite, spesielt middag. Han er litt uklar på hvorfor han ikke spiser og ikke tar medisiner, men det blir tolket som forgiftningsideer.

Symptomene passer godt med kriteriene for å sette diagnosen Psykotisk episode, og behandling i form av skjerming og medisiner stabiliserer ham til en viss grad. Likevel fortsetter episodene å komme tilbake, og han har lange perioder der han ikke fungerer i jobb og hvor dagene går med til vandring. Av og til blir han sint og utagerer, oftest ved at han ødelegger gjenstander. Ved en anledning nevner foreldrene at de tror han har svært lavt selvbilde, og at ingen noen gang har snakket med han om diagnosene. Gjennom et møysommelig arbeid med en form for samtaler, der han først tilvennes form og gradvis nærmer seg temaene autisme og utviklingshemming, avdekkes omfattende angstsymptomer. Det kommer frem at han i alle år har hørt på radio, lest aviser og deltatt i samvær med familien og han usensurert har fått med seg mye snakk om dommedag, om viktigheten av å gjøre et arbeidsslag, at tida går fra en osv. Mye av dette har han forstått helt bokstavelig, og handlet deretter. Hvis det er sånn at tida går fra en, er det en viss logikk i å ta med seg klokkene i sekken. Hvis det er som han hører, at en får hard mage av medisiner, kan bokstavelig forståelse skremme noen og enhver fra å ta dem. Hvis det er veldig viktig med hjemmelaget mat, virker ikke de hermetisk lukkede posene med ferdigmat som tilbys på sykehus spesielt fristende.

Samtalene med Karl ble definert som arbeidsmøter. Etter hver time ble det skrevet «referat». Det inneholdt faktaopplysninger om autisme, med spesiell vekt på fordeler og at det ikke er noen sin skyld. I hovedsak ble det produsert ark med ulike ting han var redd for, og helt konkrete ting han kunne gjøre. Når han ble redd for å dø av tett luft (det kunne ikke utelukkes, for han hadde hørt på radio at det var helsefarlig), kunne han be noen åpne det ene vinduet som det gikk an å åpne. Når han ble redd for hard mage, fikk han en skriftlig forklaring på hva som menes det og løsning i form av Biola eller yoghurt, helst med moltesmak (som han likte godt og forbandt med noe trygt og kjent fra familien). Når han ble insisterende med behov for å betale for seg, fikk han et dokument med logo, stempel og underskrift fra sjefen på avdelingen der det stod at han ikke skulle betale for sykehusopphold, og at ingen andre heller betaler for det. Det stod presisert at ingen betaler for mat mens man er innlagt. Det gjaldt for Karl som gjelder for mange med utviklingshemming og autisme: at det er viktig at det kommer fra autoritetene. Karl har stor respekt for sjefer, for lensmann, presten og kongen.

Denne måten å arbeide sammen med Karl på, avdekket altså en form for logikk i noe som ellers kunne virke svært kaotisk og som tegn på realitetsbrist. Ved å produsere noe, ble krav om å ”gjøre et arbeidsslag” tilfredsstilt. I stedet for å avfeie tankene hans som oppspinn og tullball, ble han tatt på alvor. I tillegg fikk han konkret oppskrift for hva han kunne gjøre når han ble redd for ulike ting. Personalet i boligen fikk dermed også en oppskrift på hvordan de kunne forstå og hjelpe han. Ved hjelp av personalet fikk Karl etter hvert utvidet området for hvor han kunne anvende oppskriftene. Hans behov for å bli tatt på alvor ble aller best tilfredsstilt om han kunne anmelde forhold han var misfornøyd med på lensmannskontoret. Der er han nå et fast innslag, og har blitt så trygg på dem at han til og med har anmeldt seg selv.

 

       Hva er forskjell på angst og engstelse?
    Hvor sterke skal symptomene være før miljøarbeidere i personens bolig eller på arbeidsplassen tar kontakt med fastlege?

       HAR DU FÅTT ØKT:

    • Forståelse av hva angst er?
    • Kunnskap om ulike typer angst?
    • Kunnskap om ulike uttryksformer på angst hos personer med utviklingshemning?
    • Kunnskap om vanlige årsaker til angst hos personer med utviklingshemning?
    • Kunnskap om hva man kan gjøre i miljøet for å forebygge og redusere angst?
    • Kjennskap til vanlige behandlingsformer?

    Dersom du ikke har kunnskap og forståelse for de overstående punktene - gå gjennom kapittelet på nytt.

       Vi tar gjerne i mot dine innspill på det du har lest. Har du forslag til forbedringer?

       Er det noen tanker eller konkrete tips du vil dele med oss som har laget kurset?

    .   Send oss dine kommentarer på epost til post@sorpost.no  Ta kopi av url-adressen for denne siden, og lim den inn i eposten, slik at det fremgår tydelig hvilken tekst du har kommentarer til.

     

       Tekst:
    Elisabeth Wigaard

    Foto:
    Side: "Medikamentell behandling": http://katieschronicals.blogspot.no/2011/07/i-took-red-pill.html
     
    Video:

    Redaktør:
    Trine Lise Bakken

    Billedredaktør:
    Hanne Engelstoft Lund

    Prosjektleder:
    Jarle Eknes

    Psykiatirsk avdeling for utviklingshemmede, Oslo Universitetssykehus og Stiftelsen SOR har samarbeidet om utviklingen av kapittelet.