Samarbeidsavtaler

Det finnes en del enkeltstående bestemmelser i gjeldene lovverk om samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Avtaler blir alikevel i stadig økende grad brukt for å regulere et mer formalisert samarbeid mellom forvaltningsnivåene. Samarbeidsavtaler blitt ett av virkemidlene for å ivareta pasientens behov for et helhetlig behandlingsforløp.

Samhandlingsreforemen krever at kommune og helseforetak lager lokale avtaler.

 

Individuell plan er et verktøy for samarbeid, og planen skal bidra til å styrke samhandling mellom planeier og tjenesteytere.

 

Ledelsesansvar og -forankring i kommuner og helseforetak

Det er ledelsen i kommuner og helseforetak som har ansvar for at IP tilbys og fungerer som støtte for den enkelte tjenestemottaker.

Hvis ledelsen i kommunen eller helseforetaket ikke har fokus på IP, forpliktes heller ikke ansatte like mye til å delta i samarbeidet. Slike ledere etterspør ikke resultater fra samarbeidet, verken med krav, oppmuntring eller at de legger tilrette for at arbeidet skal kunne utføres. Uten oppmerksomhet, tid eller penger til å arbeide med IP går andre oppgaver lett foran.

Vi har erfart at koordinatorer tar på seg ansvar for å gjennomføre mål og tiltak i en IP som er langt ut over det man kan forvente og som klart må løses av personer med myndighet høyere oppe i systemet.

Ledere sitter med hovedansvaret for at lov og forskrift håndheves og blir målt på det av myndighetene i rapporter og tilsyn. De må da legge til rette for at regelverket følges.

 

Plikten til å samarbeide

Deltagere ansatt i helse og omsosrgstjenestene har plikt til å samarbeide i planprosessen og for å oppnå de mål gruppen setter. Det understrekes at, «Har tjenestemottakeren behov for tjenester fra andre tjenesteytere eller etater, skal kommunens helse- og omsorgstjenenster og helseforetaket samarbeide om dette.» Denne type samarbeid er også slått fast i blant annet i Nasjonal Helse- og omsorgsplan 2011-2015.

 

Samarbeid med andre instanser

Det er også ofte nødvendig å samarbeide med etater utenfor helse- og omsorgstjenenstene for å kunne utarbeide et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud.

Behovet for et slikt samarbeid vil variere fra planeier til planeier, eller fra periode til periode.

Det er ingen begrensninger for hvilke enheter som kan være aktuelle, men skoler på alle nivå og barnehager er ofte involvert når det gjelder barn og unge. Barnevernstjenesten og andre kommunale enheter som kultur, voksenopplæring og teknisk enhet samt flyktningetjenesten er andre. Vi har også sett eksempler på samarbeid med politi og fengselsvesen.

Noen av disse etatene har regelverk som ligger nært opp til ordningen med individuell plan etter helse- og omsorgstjenesteloven. I andre etater gjøres det formelle lokale vedtak om at de skal delta i IP-samarbeid. Kommunestyrevedtak gjøres i enkelte  kommuner på at skoler og barnehager skal være med på linje med helse- og sosialtjenesten.

NAV legger  opp til å etablere en felles førstelinje med et arbeids- og velferdskontor i hver kommune. Kontoret skal minimum dekke kommunenes oppgaver knyttet til økonomisk sosialhjelp, og statlige arbeids- og velferdsoppgaver fra tidligere trygdeetat og Aetat. Det er ingen endring av ansvarsfordelingen mellom stat og kommune. Ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken og folketrygdens ordninger forblir statlig, mens kommunen beholder ansvaret for sosiale tjenester.

"Samarbeid mellom tjenesteytere som gir tilbud til barn og unge under 18 år med nedsatt funksjonsevne - bruk av individuell plan," er utarbeidet av Barne- og familiedepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Helsedepartementet og Sosialdepartementet. De fire departementene sier at formålet med rundskrivet er å oppfordre til bredt samarbeid om individuelle planer, slik at barn med nedsatt funksjonsevne og familiene deres får nødvendige, koordinerte og sammenhengende tjenester. De viser til regelverk om samarbeid i sosialtjenesteloven, barnevernsloven, rammeplan for barnehagen og veiledning for spesialundervisning (Rundskriv I - 3/2004).

Når det gjelder privatpersoner som deltar i en IP er de ikke underlagt noe spesifikt lovverk Det må gjøres klart at man ved å gå inn i et slikt planarbeid påtar seg en moralsk forpliktelse overfor den personen man er spurt om å være en støtte overfor når det gjelder å ta sin del av ansvaret og å ikke dele opplysninger om plan og samarbeid med utenforstående.

Mange kommuner og helseforetak har utviklet gode samarbeidsavtaler for arbeid med individuell plan.

 

Innhold i en samarbeidsavtale kan være:

  • En bør tilstebe at en bruker et felles planverktøy i utformingen av IP. Dette vil forenkle opplæring og samhandling.
  • Felles forståelse for hva IP er og hva det innebærer at det tjenestemottakers plan. At IP er tjenestemottakerens dokument det alle tiltak fra tjenesteyterene er samlet. IP er et viktig dokument for samhandling mellom alle deltageren i planen.
  • IP må ha status: Samarbeidsavtalen må understeke at IP er en felles arbeidsmåte og et felles samarbeidsdokumnet mellom kommune og helseforetak.Det vil si at de instansene som samrbeider om tjenster til felles for tjenestemottaker opplever det som en forpliktelse å delta i planarbeidet.
  • Ansvarfordeling: Prinsipper for ansvarfordeling bør drøftes/dokumenteres, spesiellt der tjenestemottaker mottar tjenester både fra kommunen og helseforetaket. Det må sikres at arbeidet med en påbeynt IP vidreføres når det er aktuelt, selv om tjenestemottakeren skifter arena (er hjemme eller innlagt på institusjon).
  • Felles prosedyre: Som er felles for kommune og helseforetak.Her bør arbeidsmåter, ansvarfordeling og oppgaver for koordinator beskrives. Prosedyren kan inneholde aktuelle søknadskjema og adresser og telefonnummer til hvor de kan skaffes. Den bør inneholde informasjonsdel som gir en oversikt over aktuelle tjenester og tilbud innen de ulike livsomrpder. En må sikre gode rutiner for oppdatering av informasjon i prosedyren.
  • Ansvar for koordinering:I et samarbeid mellom kommuneog helseforetak bør en bli enige om hvilke oppgaver som skal legges til koordinatorrollen.En bør beskrive hvilke kritereier som gjelder for at arbeidet med IP starter opp, hvilke rutiner som gjleder for valg av koordinator. Idenne sammenheng bør tjenstemottakerens ønsker veie tungt.
  • IP= søknad:Blir IP et aktivt og akseptert plandokument kan det også brukes som en søknad om tjenester. Avtalen bør omhandleomdtte er en akseptert måte å bruke planenpå.
  • Dialog- noe mer enn bare en søknad: Tradisjonellt starter en kontakt mellom en tjenstemottaker og en tjenesteyter etter en henvisning eller en søknad. IP legger i større grad opp til en dialog mellom tjenestemottakeren og tjenesteytere før tjenesten/tiltaket.

 

Samarbeid er ikke alltid lett!

Det er mange ting som gjør at samarbeid rundt IP kan være utfordrende. Noe av dette er også beskrevet i avsnittene overfor om de ulike rollene, og vises tydelig i filmene om Thomas.

Her er noen flere eksempler på typiske fallgruver:

  • Ikke alle fungerer godt sammen som mennesketyper, dette kan gjelde alle deltakerne i et plansamarbeid. Slike forhold skaper dårlig samarbeidsklima.
  • Det mangler tillit mellom koordinator og planeier. Fungerer samarbeidet fortsatt ikke etter en viss tid, bør en annen person ta over koordinatoransvaret.
  • Koordinatorrollen har ikke status. Det er et klart ledelsesansvar i alle deltakende enheter å gi koordinatorer mulighet til å få utført oppdraget.
  • Koordinator er ustrukturert i sin lederrolle og planarbeidet flyter. De som deltar mister tråden i samarbeidet.
  • Andre deltakere utfører ikke sin del av planarbeidet. I slike tilfeller ser vi at koordinator sliter seg ut på å ta over alt arbeidet selv.
  • Noen deltakere synes ikke dette er viktig arbeid eller riktig måte å hjelpe den enkelte planeier på. De " bare ble med".

Dårlig samarbeid kan både forebygges og forbedres. Det handler stort sett om respekt for hvernadre og å være oppmerksom på at samarbeidet må støttes av alle. Ta opp problemer tidlig, før de blir uoverkommelige.

Det er viktig å ta ansvar og styring hvis du er koordinator, og at alle kan forvente innsats fra hverandre. Det kan være mange grunner til at enkelte ikke utfører sin del av avtalene, dette må komme fram for de øvrige, og endringer foretas. Brukermedvirkning må tas på alvor, også pårørendes meninger og ønsker.

Når samarbeidet fungerer, og alle som deltar i samarbeidet om IP opplever at de får bidra med det de kan, ser vi at IP blir det det er tenkt å være: Et godt verktøy for å samordne tjenester slik at du som planeier får leve det livet du ønsker.