"Maria" sin historie

Dette er historien til ”Maria” 29 år. Hun har samboer og to barn som nå er 6 og 2 år. Hun har vært det vi kaller sykelig overvektig så lenge hun kan huske. På sitt tyngste veide hun nesten 150 kg. Etter årevis med jojo-slanking, mobbing, dårlig selvbilde, mas fra foreldre, angst, depresjon og trøstespising kom hun til det stadiet at nok var nok. Og at operasjon var siste og eneste utvei. Nedenfor forteller hun hvordan det har vært å gjennomgå gastric bypassoperasjon - på godt og ondt. Historien er modifisert.  

Kartleggingsopphold

”Etter åtte måneders ventetid skulle jeg møte til kartleggingsopphold ved overvektssenteret. To dager med måling fra øverst til nederst, fra innerst til ytterst. Jeg har aldri følt meg så blottlagt før. Ærlighet har vel ikke vært min sterkeste side, men nå var tiden inne for å legge alle kort på bordet, også overfor meg selv. Sammen med sykepleier og klinisk ernæringsfysiolog ble jeg guidet til å se betydningen av all bevisstløs spising. At sjokolade, kjeks, potetchips og brus kunne bidra med så mange kg per år hadde jeg aldri kunnet forestille meg!

Min forbederelse til operasjon

Det nærmet seg operasjon, jeg måtte bare klare og lynslanke bort 10 % av det vekta viste første dag på overvektssenteret. I transe klarte jeg å ta meg sammen, tok fram Roedes oppskrifter og kosemerker - dette skulle jeg klare! Kjeks og is ble byttet ut med brødskiver med leverpostei og knekkebrød med ost. Potetchips ble til grønnsaker og dip. Cola ble til Pepsi max. Og masse sjokolade ble til litt sjokolade.

Operasjonen ble gjennomført

Operasjonsdagen kom. Gastric bypass. Magesekken skulle krympes til en brøkdel av utgangspunktet, og deler av tynntarmen gjøres arbeidsledig. Jeg hadde lest om operasjonsmetoden hundre ganger. Legen på overvektssenteret måtte minne meg på mulige komplikasjoner, og jeg syntes det ble mye negativt fokus men var fast bestemt på at dette måtte til - bære eller briste.

I to timer var jeg på operasjonsavdelingen, og to dager etter var jeg på tur heim fra pasienthotellet. Heldigvis hadde jeg med meg skriftlig informasjonsmateriell, for det meste av muntlig info forsvant i tåkeheimen. Nå var det ingen vei tilbake. Jeg var sliten. Måtte plutselig passe på å få i meg NOK næring, jeg som alltid hadde prøvd å spise mindre. De første dagene var enkle, jeg skulle bare passe på å drikke - først en liter, deretter så mye jeg måtte ønske. Jeg ventet spent på når sulten skulle komme tilbake, den som hadde gnagd så mange ganger før.

Etter operasjonen

I lykkerus over at operasjonen var vellykket strevde jeg med å følge reglene: Drikk 20-30 minutter før, eller 30 minutter etter måltid. Hopp aldri over et måltid. Spis langsomt og tygg maten grundig, 15-20 ganger før du svelger. Begrens inntaket av sukkerholdig mat og drikke – jo takk, det var faktisk ikke et problem å begrense. Jeg hadde nemlig ikke lyst på noen ting! Etter noen uker fikk jeg smerter etter matinntak og spiste mindre og mindre. Jeg måtte legge meg etter hvert måltid pga. smertene. Vekttap to kg per uke. Bekymret! Jeg følte meg slapp, enda mer tiltaksløs enn før, og musklene ville ikke lystre som før. Hadde problemer med å løfte min egen lille Julie.

Underernært?

Jeg fikk oppfølging hos klinisk ernæringsfysiolog. Hun fortalte at jeg var underernært. Underernært?! Jeg var jo 120 kg! Etter hvert forsto jeg at underernæring og undervekt er to ulike tilstander, og begynte å forstå at jeg måtte øke inntaket – kalorier og proteiner, litt om gangen. Næringsdrikkene fra apoteket ble etter hvert for søte. Jeg syntes til og med at rent proteinpulver ble for søtt. Jeg prøvde meg fram med vanlig mat, men det var vanskelig å variere fordi jeg ikke tålte alt jeg kunne spise før. Var det slik det skulle være?

Etter et par måneder var smerteproblemene noe mindre. Jeg kunne bevege meg litt etter å ha spist. Vekttapet gikk ikke riktig så raskt lenger. Hadde litt mer overskudd, men mistet mye hår.  Jeg klarte å fokusere på nok antall måltider og merket at det hadde positiv effekt både på magesmerter og overskudd. 100 kg. Jeg var tilbake til gammel matchvekt! Og gravid. 

Jeg gikk ned åtte kg de første ukene under svangerskapet, og måtte følges tett med tanke på barnets vekst. Følte meg svimmel men ellers ok. Heldigvis ingen svangerskapskvalme. Det var nok at flere og flere matvarer og drikker ga meg kvalme og brekninger. Jeg kuttet ut melk for det tålte jeg ikke. Jeg fikk anbefalt laktosefrie melkeprodukter og det ble redningen for proteintilførsel og kalkinntak, for barnet skulle jo også ha sitt.

Sliten mamma

Fødselen gikk greit. Heldigvis var Emil god og rund og helt normal. Men hadde en sliten mamma. To små barn som krevde akkurat like mye av mor som om alt fysisk og psykisk var på topp. Med hjelp fra min gode samboer manglet ungene ingenting, men kroppen min var igjen klar for verksted! Kvalme og mageknip etter måltider ble stadig verre. Jeg måtte som regel brekke meg etter å ha spist, og startet derfor med å spise når de andre rundt bordet begynte å bli ferdige, for å slippe å forlate matbordet midt i måltidet. Jeg begynte å slite med mitt forhold til mat igjen, og var matlei fordi jeg reagerte på så mange matsorter. Jeg var svært slapp og mistet fremdeles hår. Jeg glemte å ta noen av vitamintilskuddene jeg skulle ha. Vekta fortsatte ned til 70 kg.

Nye operasjoner

Jeg ventet på time for fjerning av overflødig hud. Nye operasjoner. Jeg fikk beskjed om å forsøke og stoppe vekttapet og begynne med næringsdrikker igjen. Jeg ble anbefalt å ta nye blodprøver for å sjekke hvordan det sto til med vitaminstatusen. Men det var avglemt idet jeg gikk ut av legekontoret. Hos klinisk ernæringsfysiolog ble det anbefalt ekstra vitaminer for god sårtilheling, men dette ble også avglemt. Det samme ble de neste avtalene hos henne.  Nå var hovedfokus å få gjennomført de neste operasjonene. Bli kvitt hengende armer, mage, rumpe – bli flat og ny!

Få nok næring

Smerte! Hvorfor hadde ingen fortalt meg om at operasjon ikke bare var gastric bypass? Og at jeg i slank versjon kom til å se ut som oldemor? Fjerning av overflødig hud høres jo enkelt ut, men grøss! Magen gikk greit – forkleet borte. Nå er jeg kommet så langt at jeg er uten gardin på rumpa også, men sårene vil ikke gro og jeg er fast gjest på kirurgisk poliklinikk. Åpne operasjonssår og tre operasjoner igjen. Vekta har heldigvis stabilisert seg på 70-tallet. Men muskelstyrke er fraværende, det er tungt å løfte melkekartongen. Jeg håper nå at sårene skal gro og at jeg kommer meg helskinnet gjennom de siste operasjonene. Da skal jeg fortsette å jobbe hardt for å få i meg den næringen jeg trenger slik at jeg kan være tilstede for ungene og samboeren min, fullt og helt og ikke bare liggende på sofaen. 

Om jeg angrer?

Jeg har blitt spurt om jeg angrer. Tanken har slått meg, kunne jeg ha klart dette uten operasjon? Bare med hjelp av de rette folkene, ofte nok, lenge nok? Jeg har hørt at det er mulig. Kanskje finnes det tilbud i dag som kunne hjulpet meg. Men slik situasjonen var da jeg ble henvist til operasjon, så jeg ikke noe annet alternativ. Hadde jeg ikke tatt dette valget hadde vekten kanskje vært enda 20-30 kg mer i dag. Kroppen hadde ikke vært klart for verksted, men for kondemnering. Det er uansett for sent å angre nå. Og jeg begynner å komme tilbake til meg selv. Sakte men sikkert. Jeg har gitt opp drømmen om å bli som Tone Damli, men jeg har fått et mer nyansert syn på betydningen av helse framfor utseende. Og tror alt i alt at dette blir bra. For meg og for familien.

Til de som vurderer operasjon som løsning på sitt overvektsproblem, vil jeg likevel si følgende: Operasjon er IKKE en lettvint løsning. Det er blod, svette og tårer! Det er ikke et alternativ til å gjøre livsstilsendringer, det vil faktisk tvinge deg til å måtte endre vaner. Det er heller ikke en garantert varig løsning på et vektproblem. Jeg har hørt om mange som går opp i vekt igjen etter noen år, og lar man det skje så er man tilbake til utgangspunktet igjen – og har misbrukt ”sin siste sjanse”." 

Operasjon er IKKE en lettvint løsning. Det er blod, svette og tårer!