"Hege" sin historie

Vi har intervjuet en kvinne som vi har valgt å kalle "Hege", som har oppnådd stor vektreduksjon med sine endringer av levevaner.

Hvordan kom du i gang med endringsarbeidet?

En venninne hadde gått ned ganske mye i vekt ved hjelp av Grete Roede. Jeg ble inspirert av det hun hadde gjort og fikk låne kursboken. Boken ga meg viktig kunnskap om energiinnhold i matvarer og ikke minst porsjoner. Hverdagskosten måtte jeg ikke endre så mye på, så det var matvanene som måtte endres. I starten telte jeg kalorier, spiste etter klokken og gikk fra 2-3 måltider per dag til 5-6. Porsjonene ble mindre og maten renere. Bearbeidet mat som pølser, kjøttdeig, ferdigpizza og posemat kuttet jeg nesten helt ut. Godteri som potetgull og sjokolade unte jeg meg av og til, men da i små mengder. Alkohol ble jeg også veldig forsiktig med, og prioriterte sterkt når jeg synes det var verdt å ta en fest.

Alt dette visste jeg jo fra før, og jeg hadde prøvd utallige ganger å gå ned i vekt før det endelig gikk. Jeg tror suksessfaktorene var systematisk journalføring av hva jeg spiste som igjen gjorde meg bevisst på porsjoner, antall måltider og å velge sunnere matvarer, samt å erkjenne for meg selv at det kom til å ta tid. 

Hvordan klarte du å opprettholde motivasjonen når "motbakkene" kom?

I starten var jo det å gå ned i selg selv en motivasjon. Etter 3 mnd meldte jeg meg inn på et treningssenter og begynte å trene. Det å etablere gode treningsvaner tror jeg er avgjørende for å komme gjennom motbakker. Jeg fokuserte på at jeg ble i bedre form og krympet i cm når vekten sto stille. Det første året veide jeg meg og målte meg hver uke (midje, byste, lår osv.). I starten gikk jeg ned ca 1 kg i uka, men etter hvert som jeg ble lettere gikk jeg ned mindre per uke. Etter et års tid veide jeg meg og målte meg hver 14. dag; dette for ikke å miste motivasjonen fordi jeg hadde gått ned ”så lite”.

Jeg tror også det er viktig å være klar over at det går fort til å begynne med, så vil det komme perioder der vekten stagnerer eller man går lite ned. Når jeg var i slike perioder prøvde jeg å tenke på det jeg hadde oppnådd, trente som vanlig og gledet meg over at kroppen begynte å bli i god form. Jeg ”trøstet” meg også med at når jeg hadde brukt 13 år på å legge på meg, så jeg kunne vel strengt tatt ikke forvente at det skulle bli borte i løpet av et år. Det tar tid og det skal ta tid!

Hadde du støttepersoner rundt deg?

Nei, da jeg startet var det ingen som visste det fordi jeg var redd for å mislykkes enda en gang. Etter hvert som kiloene forsvant og det ble synlig for omgivelsene ble familie og venner ”heiagjeng”. Men jeg vil understreke at jeg bodde alene og trengte ikke ta hensyn til noen andre. For de som har familie de bor sammen med tror jeg det er avgjørende at hele familien støtter opp om og deltar i livsstilsendringen.

Hva var avgjørende for at du klarte å etablere varige livsstilsendringer?

Gode treningsvaner, rutine i hverdagen mtp måltider og ”kalkulerte” utskeielser. Det siste kan jeg prøve å forklare litt. Jeg har utrolig lett for å legge på meg, noe jeg helt sikkert deler med de fleste som er sykelig overvektig. Dette har ikke endret seg, så mine ”kalkulerte” utskeielser kan for eksempel være ferie, jul, påske og lignende. Da inngår jeg en avtale med meg selv at jeg kan kose meg med god mat og drikke oftere enn før, noe som mest sannsynlig vil si at jeg legger på meg noen kilo. Når hverdagen kommer er ”utskeielsen” over og jeg passer litt ekstra på hva jeg spiser og drikker. Dette er en metode som fungerer for meg i dag, men jeg brukte en del tid etter at jeg nådde vektmålet på å bli kjent med kroppen på nytt og å bli fortrolig med at det var slik den fungerte.

Hvilke råd vil du gi til andre som ønsker å endre levevaner pga sykelig overvekt?

Begynn!! Alle overvektige tenker på å gå ned i vekt og har kanskje prøvd flere kurer/kurs. Legg bort alle unnskyldninger, finn ut hvorfor/når man spiser og gjør noe med det. Jeg var en kjedespiser hjemme, måtte ha noe å kose meg med når jeg kjørte bil og når jeg var på venninnebesøk. For å bryte mønsteret måtte jeg finne på noe annet. Når jeg kjedet meg tok jeg kanskje en telefon, gjorde håndarbeid, div husarbeid osv. På bilturer kjøpte jeg frukt og grønnsaker istedenfor potetgull og smågodter. Jeg sluttet å ta med noe når jeg dro på besøk og foreslo oftere at vi kunne møtes og gå en tur eller lignende.

Slutt med unnskyldninger som: ”Å leve sunt er så vanskelig”,Jeg har ikke tid til å trene/gå tur”, ”Jeg har prøvd alt, men ingenting virker”. Å spise sunt og være i aktivitet er det som skal til. Kosthold må planlegges og det må ryddes tid til aktivitet. Man må prioritere å bruke tid på livsstilsendringen til den er blitt en naturlig del av livet. Og jeg kan garantere at det virker.

Men viktigst av alt: Man må ville det sterkt nok, hvis ikke tar unnskyldningene over!

 

Man må ville det sterkt nok, hvis ikke tar unnskyldningene over.