Trines historie


Jeg heter Trine og er 35 år gammel. Helt siden jeg var lita jente har jeg slitt med overvekt.

På skolen fikk jeg mindre hyggelige kommentarer fra de såkalte klassekameratene mine. Kanskje ubetenksomt og harmløst ment fra deres side, men kommentarene ble med på å forme mitt selvbilde.

Jeg ble vant til å være mye alene allerede fra ung alder og trøstet meg selv med min beste venn, maten. Maten sviktet meg aldri. Den ga meg tilfredsstillelse og trøst hver gang jeg var lei meg.

Dette fortsatte frem til voksen alder.

Kiloene snek seg på sakte men sikkert, men jeg merket det ikke.

Når man øker i størrelse, merker man ikke at man legger på seg noen cm i midjen eller over lårene. Det er når tiden har gått, og de centimetrene tilsammen utgjør 10-20-30-40 kilo eller enda mer, at livet blir tungt.

Men da er det så utrolig vanskelig å snu på egen livssituasjon. Det er så utrolig vanskelig å se hvor løsningen er, hvilken vei man skal gå og hvordan man skal gå, fordi målet er så langt borte at man ikke ser det.

Etter hvert som vekta økte, ble livet mitt tyngre og tyngre, og mat og søtsaker ble enda viktigere som trøst. Jeg medisinerte mitt lave selvbilde med desto mer sukker.

Maten sviktet meg aldri. Den ga meg tilfredsstillelse og trøst hver gang jeg var lei meg.