11 Ved mistanke, skal du snakke med mistenkte?

Det kan være forskjellige symptomer på seksuelle overgrep. Hos noen mennesker er det flere tegn, hos andre er det få eller ingen. Noen tegn er mer tydelig, andre er svært vanskelig å få øye på. 

Noen gir verbale beskrivelser av situasjoner som kan tolkes som overgrep. Disse kan beskrives med vedkommende som subjekt, eller i tredje person. Historiene kan legges nært i tid, eller langt tilbake i tid, med kjente eller ukjente personer.

Når man som tjenesteyter opplever dette, er vanlig prosedyre at man lytter til vedkommende og skriver ned det som blir sagt (ikke fortolkninger av det personen sier). Hvis mulig; ha med en tredjeperson. Det som er nedskrevet, formidles til rette vedkommende i tråd med gjeldende prosedyrer.

   Når offer forteller om overgrep
Det vanligste er at den som har vært utsatt for overgrep ikke orker å fortelle store deler av historien på en gang. Små bruddstykker av det som har skjedd er det vanligste. Det er også vanlig at historien er litt springende, og at man de første gangene ikke forteller en ferdig bearbeidet historie. Blant annet fordi historien ikke har rukket å bli bearbeidet, men også fordi det blir for sterkt både å huske og fortelle detaljer i det som har skjedd. 

At en del detaljer er uklare er også normalt. Blant annet fordi de fleste gjør forsøk på å glemme det som har skjedd, og kan dissosiere under og etter overgrepet, det vil si bevege seg inn i en uvirkelighetsfølelse hvor enten de selv ikke føler seg virkelig, eller at omgivelsene/situasjonen får preg av å kjennes uvirkelig.
Torill som har lett utviklingshemning og du yter tjenester til, forteller i forbifarten til deg at Peter tar henne på puppene. Du spør henne umiddelbart om han gjorde det nå. Torill ler usikkert og sier at det er noe som skjedde tidligere. Du bestemmer deg for å ta en formell samtale med Torill. Gjeldende prosedyre sier at du skal ha med en tredjeperson i samtalen. Du kontakter Peter som er din betrodde medarbeider. Er dette problematisk?

[Klikk på svaralternativene nedenfor]

 

  • Overhodet ikke, Peter har vært en nær medarbeider som på ingen måte kan finne på å utføre slike handlinger mot utviklingshemmede.

    -Det er viktig at man følger gjeldende prosedyrer Det er ingen ting ved Peter som tilsier at han ikke har gjort det Torill beskylder ham for. Følgelig skal man ikke ta med Peter på en slik samtale. Da endrer du også rolle fra å være en kollega/ bistandsyter til også å bli en etterforsker. Det er politiet sin jobb.

  • Ja, selv om Peter er en betrodd medarbeider og nær venn, kan vi ikke vite om han har begått overgrep eller ikke.

    -Vi er ikke gode på å gjette hvem som er overgripere. Det er ikke meningen at vi skal gå rundt og se mistenksomt på hverandre. Det at vi klarer å handle objektivt, er også en beskyttelse for ansatte som urettmessig beskyldes for overgrep. Å la Peter være tilstede under en slik samtale vil også være et tillittsbrudd overfor Torill, og forkludrer det som skulle blitt en god håndtering.

  • Nei, dersom hun mener Peter har gjort noe slikt har han sikkert en god forklaring, slik at problemet en slik beskyldning kan føre til kan løses i minnelighet der og da.

    -Gjentatte eksempler beviser det motsatte. Å handle etter en slik overbevisning vil sette Torill i en avmaktssituasjon dersom det hun forteller er sant. Kanskje vil det åpne for ytterligere overgrep. Sannsynligheten for at Torill vil melde fra en annen gang, minker.