Noe begynner å skje

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.


På midten av -80 tallet jobbet jeg på en større institusjon for mennesker med utviklingshemning, drevet av en fylkeskommune. På avdelingsledermøter begynte personalet så smått å diskutere tjenestemottakernes seksualitet. Det ble noen ganger ganske så ivrige diskusjoner. Vi hadde store planer som jeg gremmes over i dag.



Vi skulle starte med timeplanfestet læring for de tjenestemottakerne som hadde behov for å lære å onanere på rett sted. Videre skulle vi leie inn folk for å lære dem å onanere. Heldigvis kom vi aldri så langt og takk og pris for at ledelsen satte seg i mot. Tenk å timeplanfeste det å onanere! Altså skulle vi bestemme klokkeslett. Det er mennesker med behov vi snakker om og ikke roboter/objekt. Men det satte i gang en prosess hos personalet som ikke minst anså begrepet seksualitet som en del av helheten til menneskers behov.

Dersom vi skal samarbeide med funksjonshemmede og ha et helhetlig perspektiv på mennesket kan vi ikke underslå seksualiteten. Den kan heller ikke sees isolert, helt fra vugge til grav er den en sentral dimensjon i de aller fleste menneskers liv. Dersom vi skal komme videre må vi sette hele mennesket i fokus, ikke bare funksjonshemmingen.  Finn Sidselrud (1992:13:14) er veldig tydelig på at det først er da vi kan flytte vår oppmerksomhet fra de problemer og begrensninger som en funksjonshemmingen medfører og over på de ressurser og muligheter som det enkelte menneske har. Det gjelder også seksualitetens område.

Sidselrud er også veldig klar på årsaker til at seksualiteten ennå i våre dager blir underslått eller oversett. Det kan være grunnleggende viten om seksualitetens anatomi, fysiologi og psykologi som Sidselrud mener er et forsømt område i utdannelsen til helse- og sosialarbeidere.

Min egen erfaring tilsier det samme. Jeg underviser og veileder selv i seksualitet, og har de siste årene ikke hatt undervisning på egen arbeidsplass på vernepleierutdanningen. På sykepleierutdanningen har de avsatt 3 timer til seksualundervisning. Da blir det bare så vidt tid til å snakke om holdninger.  Mange av fagpersonellet deler sin tids seksuelle myter, tabuer og fordommer, noe som hindrer dem i å møte tjenestemottakere med åpenhet og uten fordommer. Både usikkerhet og angst råder, og ikke minst – mange har også et dårlig forhold til egen seksualitet.

Når utgangspunktet er så dårlig er det enklest å gå ut fra at mennesker med funksjonshemming ikke har seksuelle behov. Presten Karsten Isachsen  setter litt andre ord på det, men med samme betydning: "…..din viktigste arbeidsplass er ditt eget innvendige landskap".

I løpet av de siste tiår har mange mennesker med utviklingshemming fått anerkjent sine rettigheter til å ha seksuelle følelser, og "fått lov" til å flytte sammen og dannet samboerskap. Det gis i dag også bedre tilrettelegging og hjelp for at utviklingshemmede skal kunne fungere bedre sammen seksuelt. Men det er ennå et godt stykke å gå……..

   Til ettertanke
  • Tone Marie Tveit beskriver følgende som hun kaller for ”Englevakt”. Det er henta fra et pleiehjem, men kan sammenlignes med de fleste plasser der det jobber helse- og sosialarbeider.

    Forlenget rapport.

    Det er noen som ikke håndterer det, fisker Torbergsens kjærlighet til det kvinnelige. De må få plukket det av ham. At han er ute med fingrene stadig vekk. Det er ekkelt og plagsomt. Hvis ikke noe gjøres vil pleiersken frabe seg alt ansvar på det rommet. Og at noen får lov begriper hun ikke. Det er uanstendig og har ingenting med deres arbeidsoppgaver å gjøre. Her gjøres driftene til gjenstand for møtevirksomhet. Den som lyster, skal aldri mer ha lyst. Om hele mennesket ikke passer inn, amputeres det.

    Englene (helsepersonellet) har makten. De slipper ikke hva som helst inn under vingene sine. Egne, uløste konflikter overføres. Det kalles også omsorg. Blikket innover er forstenet. De har glemt at det kan åpnes. Nino synes synd i. Noen binder seg selv til jorden og skaper hindringer for dem som vil forbi. Det får så være, tenker Nino, sterk av å gå.

    TENK OVER DENNE LILLE, MEN STERKE HISTORIEN. HVA ER DINE TANKER OG HOLDNINGER TIL DET SOM SKJER HER? HAR DU FORSLAG TIL EN EVENTUELL LØSNING SOM ER TIL DET BESTE FOR FISKER TORBERGSEN UTEN Å AMPUTERE HANS SEKSUALITET?

Inger Nordkvist (1988) viser til en studie blant personer som jobber i helsevesenet. Undersøkelsen viser at det er en meget klar sammenheng mellom holdningene til seksualitet i sin alminnelighet og holdninger til seksualitet og funksjonshemming, herunder også utviklingshemming. Mennesker som har en positiv holdning til et brett spekter av seksuelle aktiviteter har også en positiv holdning til seksualitet og funksjonshemmede. Sidselrud (1992) trekker også frem myten som finnes blant mange fagpersoner: Mennesker med utviklingshemming må skånes for nederlag og kjærlighetssorg. Ut fra en slik holdning kan man være med på å motarbeide eller hindre at mennesker med en utviklingshemming forsøker å skaffe seg en kjæreste og etablere et forhold. Noe som igjen innebærer at han/hun fratas muligheter for å gjøre egne erfaringer - som er en del av det å leve.

I denne videoen tematiseres muligheter for å leve i gode kjærlighetsforhold, men også utfordringer med ønsker om å få egne barn. Dette er et utdrag fra en video som kan bestilles her. Videoen egner seg godt som utgangspunkt for diskusjoner, sammen med personer med utviklingshemning.

 Reflekter over følgende standpunkt DET ER EN MENNESKERETT Å FÅ BARN. Hvilke av utsagnene nedenfor er du mest enig i?

  • Samfunnet er på vei til å gi utviklingshemmede en såkalt normal tilværelse. Å få barn er en del av normalitet. Ut fra dette må det være en menneskerett at de får barn.

    Tenk deg litt om. Vi vet at utviklingshemmede ikke er en homogen gruppe. Men likevel må vi vurdere om de er i stand til å påta seg et slikt ansvar for barns oppvekst og oppdragelse, og om de er kvalifisert nok til det å sette grenser og normer og til å stimulere barnet. Der er gjort mange undersøkelser på dette(Buttenschøn, 1992) som tilsier at dette blir for vanskelig for dem.

  • Vi bør fraråde mennesker med utviklingshemming å få barn.

    Forståelsen må være at de skal leve et godt liv som alle medborgere i et samfunn der vi også må bestrebe oss på å gi dem de beste forutsetninger for å klare tilværelsens mange problemer. Dersom det er noen som ønsker å få barn, må vi snakke med dem på en ordentlig måte om den alvorlige og forpliktende beslutning om hva det innebærer å få barn.