Forholdet mellom sosial kompetanse og utfordrende atferd

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

Utfordrende atferd karakteriseres som atferd som sies å være problematisk, vanskelig, uønsket og uakseptabel (Stubrud, 1996). Utfordrende atferd kan defineres som:

Kulturelt avvikende atferd med intensitet, frekvens eller styrke som utsetter personen eller andre for fysisk fare, eller som i stor grad vil føre til begrenset bruk eller tilgang på vanlig sosial deltagelse i samfunnet (Emerson m.fl. 1996).

Det kan være brudd på sosiale normer, utagerende atferd mot ting og/eller andre personer, selvskading, selvstimulering, lovbrudd og avvikende seksuell atferd. Alt dette vil til syvende og sist få sosiale konsekvenser. Personer som er i nettverket til vedkommende vil i verste fall forsøke å unngå vedkommende, eller omgås personen med forsiktighet og usikkerhet.

Man setter i gang sanksjoner og utstøtingsmekanismer. Ut fra dette er det viktig å påpeke følgende forhold som tjenesteyter må stille seg spørsmål om:

  • Kan det skyldes at tjenestemottaker har manglende kunnskaper om de regler og normer som gjelder?
  • Er det på grunn av manglende sosial kompetanse?
  • Bryter tjenestemottaker bevisst de tillærte normer og regler?

Dersom svaret er ja på de to første spørsmålene må man nærmest se på tjenestemottaker som uskyldig. Han/hun har da ikke muligheter til å oppfylle kravene som ble stilt om sosial kompetanse.

Svært mange brudd på normer og regler hos utviklingshemmede skyldes slett ikke vond vilje men manglende sosiale ferdigheter. Vi hører til stadighet tjenesteutøvere som uttaler: "Hun gjorde det for å manipulere", "Han gjorde det bare for å være stygg" og så videre. Altså er det ofte stor mangel på kompetanse hos tjenesteytere (inkludert faglig ansvarlige) når det gjelder vurdering av hvorfor det kan forekomme brudd på sosiale normer. Vi vil presisere at det ikke bare er tjenestemottakere som kan ha mangel på kompetanse. Det gjelder også personalet.

Brudd på sosiale normer og avvik

Man kan skille mellom brudd på sosiale normer og avvik. Bryter tjenestemottaker sosiale normer og regler opplever tjenesteytere, og sikkert i de aller fleste tilfeller tjenestemottaker selv, at dette er negativ, og personer i nettverket iverksetter sanksjoner.

Avvik trenger ikke å være negativt. Man kan ha avvikende atferd, men likevel unngå brudd på gjeldende normer og regler. Det å være ulik andre kan også oppleves av andre som positivt, og kan også være med på å høyne vedkommendes status. Han / hun gjør noe som vi andre ikke tør. Derfor må sosial ferdighetstrening ta hensyn til det som oppleves som positivt i tjenestemottakers miljø, og la personen få ha sin atferd uten å kreve endring.

Til ettertanke

En jente med Down syndrom traff igjen en tidligere lærer i en teaterfoaje. Det var svært mange år siden de sist så hverandre, og jenta ropte ut navnet og kastet seg rundt halsen på læreren i glede over gjensynet. Det ble helt stille blant resten av publikum. Alle så på de to, og vi vil tro at de opplevde hendelsen som en nydelig framvisning. Av gjensynsglede, selv om de nok selv ville ha vært mer tilmålte i en tilsvarende situasjon. Jentas atferd var sikker og naturlig. Dersom en annen person, som vanligvis er nokså stille og beskjeden, plutselig bestemmer seg for å oppføre seg mer sprudlende og spontant, er det stor fare for at selve atferden blir både unaturlig og usikker. Da kan omgivelsenes reaksjoner bli mer negative.


Vi ser ut fra dette eksemplet at jenta også hadde en troverdig atferd. Hun var seg selv, og dermed vil omgivelsene i større grad tolerere et større avvik fra det som ut fra regler og normer betegnes som avvik. Vi må alltid se på enkeltpersoner som unike. Målet vil aldri være at alle mennesker skal være like. Tenk for en kjedelig verden eller mijø vi ville ha fått. Vi må ikke ta fra folk deres personlighet. En person som er spøkefull og glad med en god latter må aldri læres opp til å bli en alvorlig og overseriøs person.