Sosial støtte

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

Vi har sett at relasjonelle faktorer i nettverket omfatter egenskaper som ekthet, varme, ærlighet, humor, innlevelsesevne, selvtillit med mere. Mennesker lever ikke i et vakuum, men er i kontinuerlig samhandling med andre mennesker, som når for eksempel du og den som har utviklingshemning er sammen. Kvaliteten i denne samhandlingen er avgjørende for den enkeltes livskvalitet. En sentral faktor i vårt arbeid vil derfor være å skape gode relasjoner i samhandling med tjenestemottaker.

Som tjenesteyter for mennesker må vi hele tiden gi sosial støtte. Noe som kjennetegner gode nettverk. Det kan være det at vi ser den utviklingshemmede, det at vi har fokus på positiv atferd, gir følelse av tilhørighet og bidrar med stabilitet, personlige rutiner, praktisk hjelp og informasjon. Og ikke minst må vi hele tiden ivareta tjenestemottakers valg. Gundersen og Moynahan (1996) fremmer fram følgende elementer under sosial støtte:


Å bli sett


Alle mennesker har et behov for å bli sett. Mange mennesker har vært i situasjoner der de opplever å bli oversett. Gjerne fordi det er andre personer tilstede som "stjeler" oppmerksomheten. Vi har selv erfart, og sikkert mange andre med oss, at når der er to tjenesteytere tilstede med en tjenestemottaker så blir det ofte slik at man snakker "over hodet" på tjenestemottaker. Plutselig har vi så mange ting å fortelle hverandre. Men det er en tredjeperson til stede som opplever å ikke bli sett og lagt merke til. Noen ganger har jeg i slike situasjoner sett at om man ikke får kontakt på vanlig måte, så skaffer man seg den kontakten ved å vise utfordrende atferd. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. Vi må alltid huske å bekrefte den enkelte person gjennom blikkontakt og anerkjennelse, som vil være med å bidra til et sterkere selvbilde.

Fokus på positiv atferd.


Er det typisk norsk kultur å si fra når noe er galt, og la være å si noe når det omhandler noe positivt? Det handler også om hvilke "briller" vi har på oss, de positive brillene eller de negative. Vi skal gi et eksempel på dette.

En student var ute i praksis på et sykehjem. En dame ønsket stadig kontakt. Studenten opplevde at pleierne da alltid svarte "ikke mas", eller de var enige om å overse henne. Studenten spurte sin kontaktlærer om hvordan hun skulle takle dette. Kontaktlærers svar var da: "Du må velge hvilke "briller" du vil se det ut fra. Studenten valgte de positive brillene. Det å ta damen på alvor og betrakte det som en ressurs å ville ha kontakt. De avtale å møtes en halv time hver dag og prate eller lese sammen.

Tenk om du jobber med en person med utviklingshemning som en dag åpner kjøleskapet, kanskje for første gang Hun finner seg et glass, heller cola i glasset, men halvparten går i gulvet. Hva vil du fokusere på? Colaen som ligger på gulvet eller det positive ved at jenta gikk og hentet drikke selv da hun var tørst og ville drikke? Her må vi se på ressursene og det hun faktisk mestret.

Hun gikk til kjøleskapet på eget initiativ og prøvde å øke sin selvstendighet. Hva skjer dersom du bare ser colaen på gulvet? Du er med å bidra til en følelse av å mislykkes, med tilhørende dårlig selvtillit og til en grunnleggende følelse av at man ikke er god nok. Det avgjørende vil her være at man roser positiv atferd fremfor å kommentere negativ atferd.

Personlige rutiner.


Alle har vi våre personlige rutiner. Tenk om du kun likte kaffe med to sukkerbiter, og noen bare kom og tok dette fra deg uten videre. Tenk om du ikke klarte å formidle dette selv, og ingen visste om det. Redusert kommunikativ evne kan ha som konsekvens at en person ikke får formidlet sine ønsker og behov, eller at personen ikke får være med i dialog når det er noe som skal forandres. Dermed kan personen oppleve tilværelsen som uforutsigbar. Det som kan skje er at resultatet blir utfordrende atferd, der et personale setter i gang med et tiltak som er ment som utslokking av den uønskede atferden. Men man kan også møte personen med en forståelse av at denne atferden kan tolkes som savn og uforutsigbarhet på grunn av brutte personlige rutiner og preferanser. Derfor er det viktig å kjenne til tjenestemottakers historie.

Praktisk hjelp


Alle mennesker kan slett ikke klare alt. Det må heller ikke være noe mål. Vi kan da samarbeide og stå til tjeneste for hverandre. Lese for andre, lage pannekaker sammen med en som ikke vil gjøre dette alene og så videre. Slike aktiviteter har ikke det utgangspunkt at dette er noe vedkommende skal lære. Det er selve opplevelse som her blir det vesentlige. Målet blir å trives og ha det kjekt sammen. Det er opplevelsen til personen med utviklingshemning som avgjør om det er kjekt.

   En tjenesteyter var ute og gikk tur sammen med en utviklingshemmet gutt. Neste dag var det en annen tjenesteyter som gikk tur med gutten. Selv om turene i utgangspunktet innebar samme aktivitet og samme rute på samme tidspunkt på dagen, ble det to vidt forskjellige opplevelser.

Tjenesteyteren som var med den første dagen gikk to skritt foran gutten. Det var liten dialog dem imellom, og når tjenesteyteren snakket var det i form av instrukser som "skynd deg".

Den tjenesteyteren som var med den andre dagen hadde en helt annen kontakt med gutten. De hadde god dialog hvor de snakket sammen, de lekte gjemsel og tjenesteyter roste bruker for hvor kjekt det var å få være med å gå tur med ham.


(Fritt etter Gundersen og moynaham, 2006)


Det er ikke alltid det å ha en utdanning eller kurs som er avgjørende for å være med å skape gode relasjoner til andre mennesker. Det er ikke nok å kunne metode og teknikker. I eksempelet over ser du hvor viktig det er å være engasjert og vise oppriktig interesse for tjenestemottaker, være lydhør for den andres ønsker, være tålmodighet og ikke minst vise at en har tro på utvikling for alle.

Dialog og informasjon

Målet må alltid være at man skal være i dialog. At man snakker sammen og lytter til hverandre. Dersom vi skal inngå i en god relasjon må vi forstå den andres språk, enten verbalt eller nonverbalt, og lytte til det de sier. Deriblant deres historier og behov. Dersom den utviklingshemmede mangler kunnskap om et emne blir det vår oppgave å gi ham eller henne informasjon og å være med å tilrettelegge for læring. Eller man kan henvise til hvor nyttig informasjon er å finne.

Initiativ /valg

I alt vårt arbeid sammen med tjenestemottakere er det et mål at det skal være hans/hennes valg som i utgangspunktet bestemmer hvordan tjenesten skal legges opp. Dette kalles brukermedvirkning, Men en del har en bakgrunn som har medført at de ikke er vant til å bestemme selv og foreta valg. Derfor må dette noen ganger læres.

En gruppe med vernepleiestudenter hadde vært på studietur hvor de besøkte flere boliger hvor det bodde mennesker med utviklingshemming. Studentene ble spesielt imponert over en bolig der de hadde god struktur, mange fagfolk med imponerende titler, faglige opplegg og tiltak for tjenestemottakerne.  Da de ansatte ble spurt om hvordan brukervirkningen fungerte i praksis svarte de ansatte at dette var noe som skulle settes på dagsorden snart. De ansatte skulle reise på kurs og lære om dette. Plutselig var ikke studentene så imponert lenger. 

Selv om vi kan ha mange grunner for å organisere hverdagen på den måten vi synes er best, må vi både respektere og akseptere at det er mange veier til god livskvalitet. Vi kan motivere for ting som kan bli et gode for vedkommende, men da bør det gjøres gjennom dialog, og med varsomhet og respekt.