Sosiale relasjoner

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

Våre møter med andre mennesker er sentrale og viktige. Vi må i en slik rolle aldri glemme at vi tilbringer mye av vår hverdag med å ta del i andre menneskers liv - samtidig som de også blir en del av våre liv (Samuelsen, 2007)

Relasjoner er noe man opparbeider i samarbeid med den utviklingshemmede. Du må være i stand til å kunne skape kontakt, det vil si å etablere en relasjon til tjenestemottaker. Det å inneha relasjonskompetanse handler blant annet om å kjenne seg selv, kunne forstå den andres opplevelse og hva som skjer i samspillet mellom deg og personen med utviklingshemning. Dersom du skal kunne gå inn i en god relasjon må du kunne legge til rette for god kommunikasjon og kunne forholde deg til at det som skjer er til beste for den andre. Vi må ta hensyn til det som er det beste for tjenestemottaker i forhold til hans/hennes opplevelse. Handlingen skal være til beste for den utviklingshemmede, og husk at omsorg er ikke gitt før den er opplevd av tjenestemottaker selv.

Da jeg, en av oss forfattere, for mange år siden var ansatt i en kommune i forhold til å legge til rette for HVPU-reformen husker jeg spesielt en episode. En kollega og jeg var opptatt av tjenestemottakernes følelser og deres opplevelser. Da sa vår sjef: "Dere må tenke med hjernen og ikke med hjertet" Og tenk- dette var til og med i en omsorgsavdeling!

Denne uttalelsen satte dype spor i meg, og jeg ble mer og mer bevisst på skillet mellom det "å være" og "å vite". Innen norsk helseutdanning kan det til tider virke som om det blir lagt for mye vekt på kunnskap, intellektuelle og tekniske ferdigheter, evnen til å kunne systematisere og resonnere. Da bærer vi preg av det som Peter Hjort (1993) kaller en kald hjerne. Det vil til tider være behov for det. Men er det nok? Hjort og flere med ham mener bestemt NEI. Vi trenger også å ha med oss et varmt hjerte som handler om varme, følelser, intuisjon og helhetssyn. Det å være menneskelig og engasjert er nettopp det som skal til for å kunne skape gode relasjoner. Mange utdannelser innenfor helsevesenet blir i dag kritisert fordi de lærer studentene opp til en såkalt instrumentell arbeidsmodell der kartlegging, analyse, valg av mål og tiltak, gjennomføring av tiltak og evaluering står sentralt. En modell som ikke kan stå alene. Vi må alltid huske på i vårt daglige møte med mennesker: relasjonens betydning mellom deg som ressursperson og tjenestemottaker. Det er de mellommenneskelige møtene som gir metodene mening (Røkenes og Hanssen, 2006).

Dersom vi ikke klarer å skape tillit og gjensidig repekt i relasjonen, har du nærmest tapt på forhånd. Det at den utviklingshemmede har en opplevelse av å føle seg forstått vil være med på å skape tillit, trygghet og ikke minst en opplevelse av det å bli trodd og tatt på alvor. Til sist - men ikke minst - så vil man kunne føle og få en opplevelse av tilknytning. Alt dette er med å påpeke at vår væremåte overfor den utviklingshemmede vil være med på å "skaffe" positive opplevelser og resultat. Vår væremåte må være at vi hele tiden samarbeider med tjenestemottaker, ikke at vi arbeider med ham /henne.