Kulturell aktivitet

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

Vi skal her se nærmere på hvordan et begrep som kultur kan forstås og hvilken betydning kultur har i hverdagslivet til oss alle, også mennesker med utviklingshemming. Ofte når vi snakker om kultur og kulturelt mangfold i samfunnet, så snakker vi om at ulike land eller befolkningsgrupper har sine ulike kulturer som skiller dem fra hverandre. Når vi leser reisebrosjyrer fremstilles andre kulturer gjerne som eksotiske og spennende, mens når det er snakk om at de som flytter til Norge har andre kulturer enn oss, så blir det eksotiske og fremmede fort til noe vi blir skeptisk til og til og med redd for.

Kultur og de ulike kulturelle uttrykkene blir altså ofte knyttet til en bestemt gruppe. Noen ganger en etnisk gruppe eller et lands kultur, men også til undergrupper i det enkelte land. Vi snakker om en egen barne- og ungdomskultur, om døvekultur og kystkultur og så videre.

Når vi bruker kulturbegrepet knyttet til en spesiell gruppe mennesker på denne måten, blir det viktig (gjerne for gruppen selv også) at det kulturuttrykket som kjennetegner nettopp denne spesielle gruppen, er annerledes enn andre gruppers kulturuttrykk. Skal det gi mening å snakke om en spesiell samekultur til forskjell fra den norske kulturen, er det jo et poeng å trekke fram det som skiller og ikke det som er likt. Dette kan ha den fordelen at man blir tydelig på egen identitet og hvor man tilhører, men det kan også virke som en "tvangstrøye", fordi vi alle har flere kulturelle identiteter. Som same er man jo også norsk, svensk, finsk eller russisk også. Noen ganger håndterer vi det å ha flere kulturer enkelt, mens andre ganger blir de ulike kulturelle fellesskapene i konflikt med hverandre.


Kan vi så si at det finnes en egen kultur som mennesker med utviklingshemming hører til og uttrykker seg innenfor? Å snakke om en egen kultur for mennesker med utviklingshemming er problematisk av flere årsaker. For det første er det mange med en utviklingshemming som ikke tenker på seg selv ut fra at det er noe som skaper deres identitet.

Mange opplever seg selv først og fremst som Per, Ahmed og Lise, og har ikke behov for å skape et fellesskap basert på at de har en utviklingshemming. Det motsatte finner man i døvemiljøet hvor det har vært viktig for medlemmene og fremstå med en egen kultur, et eget språk og har også skapt et eget døveteater. Personer med utviklingshemming omtales gjerne som om de er en gruppe mennesker som har noen felles trekk, men har de en egen kultur, og bør de det? Er det vi andre som oppfatter og forholder oss til dem som en gruppe?

Spørsmål: På hvilken måte bør man tilrettelegge kulturaktiviteter for personer med utviklingshemming?
  • Kulturtilbud for personer med utviklingshemming må være spesielt tilrettelagt for denne gruppen.

    For noen er det viktig at tilbudet er spesielt tilrettelagt for at de skal kunne ha glede og utbytte av kulturaktiviteten, men de fleste vil også kunne ha glede av tilbud sammen med andre og som ikke er spesielt tilrettelagt for mennesker med utviklingshemming.

  • Det viktigste er at personer med utviklingshemming benytter seg av det eksisterende kulturtilbudet i kommunen ettersom det vil støtte opp under en normalisert hverdag.

    Det er viktig at både kommunale og frivillige organisasjoner åpner opp sin ”vanlige” virksomhet for alle slik at kulturaktivitetene som er for den allmenne innbygger også kan benyttes av personer med utviklingshemming. Men noen ganger vil behovet for tilrettelegging være så stort at det også kan bety at det beste er om man har mulighet for spesielt tilrettelagte aktiviteter. Men da skal begrunnelsen være at det er best for den enkelte, og ikke fordi det er enklest for samfunnet.

  • Det viktigste er at kulturaktiviteten er motiverende og at den enkelte bruker har lyst til å delta.

    Det er viktig for mennesker at de får utføre den aktiviteten de ønsker sammen med andre som har de samme interessene. Derfor er det viktig at en som tilrettelegger sammen med den det gjelder finner ut hva som er den beste løsningen.


I mange år i vår nære historie var mennesker med utviklingshemming på store sentralinstitusjoner. Storsamfunnet hadde bestemt at de skulle samles og bo atskilt fra resten av samfunnet. På den måten skaptes det også en felles oppfatning hos oss andre av hvem disse menneskene var. Så kom det reformer som bestemte at personer med utviklingshemming skulle bo mest mulig integrert og være en naturlig del av det lokalsamfunnet hvor de ble født. Nå skulle de delta i det kulturelle livet på hjemplassen. Men ble det sånn? Ja og nei. For noen få, men mange mistet det kulturelle tilbudet som hadde vært på institusjonene, og fikk lite hjelp til å skape sitt eget kulturuttrykk, men også liten mulighet for å delta eller konsumere kultur sammen med andre uten utviklingshemming. Dette viser en undersøkelse som er gjengitt i NOU 2001:22, Fra bruker til borger.

 

Spørsmål

 

Ikke-
funksjonshemmet


Funksjonshemmet

Har de siste 12 mnd vært på kino

0

39 %

71%

1-2

18%

14%

3<

43%

15%

Har de siste 12 mnd vært på dans/diskotek

0

35%

65%

1-2

14%

10%

3<

50%

25%

Har de siste 12 mnd vært på teater/opera

0

66%

75%

1-2

21%

16%

3<

14%

9%

Har de siste 12 mnd vært på kunstutstilling

0

61%

77%

1-2

23%

14%

3<

16%

9%

Har de siste 12 mnd vært på museum

0

55%

73%

1-2

30%

17%

3<

15%

10%

 

Oppgaveforslag

  • Se på tabellen og prøv å finn forklaringer på hvorfor det er forskjell på kulturdeltakelse mellom gruppen ikke funksjonshemmede og funksjonshemmede.