Synliggjøring og kultur

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

Et middel til inkludering er synliggjøring. En av de groveste formene for marginalisering et menneske kan oppleve er å bli usynliggjort. Å hilse er et av de mest typiske eksempler på et naturlig "interaksjonsrituale". Det er en måte å vise hverandre respekt. En form for synliggjøring innad i gruppa, som kan være et delmål i inkluderende teater eller lignende. Å fryse noen ut er en velkjent form for mobbing. Ved å ignorere en person eller gruppe fratar man også disse personene eller gruppene muligheten til å være deltagere i samfunnet.


Å være usynliggjort er en krisetilstand, og teater kan derfor være en god metode for å løse en slik krise. Men ikke nødvendigvis. Det finnes mange måter å bli sett på, både positive og negative måter.


Å bruke et begrep som "synliggjøring" i en sammenheng som inkluderende teater innebærer at aktører får fremstille seg selv og at de blir fremstilt på en måte som ikke fører til ytterligere marginalisering eller stigmatisering. Dette er et ansvar som bør deles av alle aktører og bidragsytere i et inkluderende teater. Men det er ikke bare marginaliserte grupper eller personer som kan synliggjøres i et inkluderende teater. Holdninger og fordommer, både hos aktører og publikum blir tydeligere, man kan møte seg selv i døra med fordommer man ikke trodde man hadde.


Hvis en nå velger å ta på seg et par briller, og gjennom dem se på livet som et teaterstykke, vil vi se at stadig flere ting som før var forbeholdt bak scenen, nå er skjøvet fram på scenen og blitt en del av det offentlige tilgjengelige rom. Det har skjedd et samfunnsmessig sceneskift. Mennesker med ulike funksjonshemming eller hjelpebehov er en stigmatisert gruppe, som kanskje gjennom teateret kan få større aksept i samfunnet. Ved å inkludere innenfor teateret, først og fremst som skuespillere, får vi en synliggjøring. Det kan faktisk være at denne synliggjøringen forandrer en situasjonsdefinisjon for den offentlige sfære sett med den funksjonshemmedes øyne. En teaterforestilling som har som en av sine målsetninger å menneskeliggjøre, å gi noen et ansikt eller en stemme, kan være med på å opplyse og føre til innsikt.


Det er derfor et viktig prinsipp i en teaterforestilling at det ikke blir presisert hvem av aktørene som har en funksjonshemming eller hjelpebehov. I den grad noen ønsker å stå frem med det så er det opp til en selv, og det er viktig at aktørene på scenen har en blandet bakgrunn i denne sammenhengen. Er man med i en gruppe og har kommet tett på hverandre, kan man se og beundre hvilken enorm bragd det er for enkelte mennesker å stå på scenen. Det er ikke gitt at andre vil se det slik. For andre vil deltagelse i gruppen gjøre det mulig å stå frem med sine problemer og utfordringer med seg selv som premissleverandør. Dette er en av det inkluderende teaterets fremste styrker. Her er det mulig å forene både en kollektiv og en individuell strategi. Det å stille seg selv til skue krever mot; teateret gir et felleskap som gjør dette lettere.


Å være ekskludert fra det sosiale liv og bli behandlet som mindre verdt, fører til dårligere helse og større risiko for tidlig død. I St.melding nr 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller kan man lese mer om dette.

Videoen viser kulturinnslag på en SOR-konferanse hvor utviklingshemmede med ulike funksjonsnivå opptrer på scenen, til musikk av Odd Nordstoga. Et varmt innslag som illustrerer inkludering, glede og kreativitet.