Selvbestemmelse

Du har tilgang til alt innholdet i dette kurset uten å være innlogget, men hvis du ønsker et kursbevis trenger du en brukerkonto. Velg et av alternativene under for å logge inn eller opprette en gratis brukerkonto. Du vil automatisk bli registrert som deltager i kurset hvis du ikke allerede er registrert.

Mange barn, ungdom, voksne og eldre med utviklingshemning er helt avhengig av at kommunen en bor i kan bidra med gode tjenester til å realisere idealene om en aktiv og meningsfylt tilværelse sammen med andre. Dette innebærer at ansatte som jobber som tjenesteytere trenger kunnskap om hvordan en kan sikre bistand knyttet til ulike former for tilrettelegging. Sentralt i dette arbeidet må det legges vekt på å sikre så langt det er mulig at dette gjøres i tråd med den enkeltes ønsker og behov.


Ingen mennesker er like. Dette innebærer at det er behov for å kunne bruke ulike metoder som kan sikre så langt det er mulig at fritiden blir en tid den enkelte kan disponere slik en ønsker. Ikke alle kan verbalt gi uttrykk for dette. I slike situasjoner kan det være nyttig å søke informasjon hos andre som kjenner personen godt. Den franske kultursosiologen Bourdieu skriver om at vi etterligner en væremåte fra våre nærmeste i de første leveårene. Denne "kulturarven" kan vi ta utgangspunkt i når personen selv ikke kan gi informasjon om eget liv. Å lære å kjenne foreldre, søsken og andre sentrale personer i nettverket kan faktisk fortelle en god del om hvem personen er og hva som kan tenkes å være typisk for dem. Dette kan kombinert med aktiv bruk av observasjon i situasjonen gi et godt utgangspunkt for bedre å bistå enkeltmennesker knyttet til den enkeltes fritid.

Et eksempel:

Randi er en kvinne på 40 år. Hun har en utviklingshemning som innebærer at hun ikke verbalt kan redegjøre for egne ønsker, behov og drømmer. Hun er svært glad i å synge og høre på musikk. Samtaler med familienettverket er også preget av at musikk hadde en sentral plass i hennes barne- og ungdomsår. De kan fortelle at Randi var med foreldrene som nå er døde på møter i kirken hver uke. Både hennes eldre bror og en eldre fetter kan fortelle at barndomshjemmet var preget av sang og musikk.

I sin leilighet har Randi en CD-spiller som hun ikke selv kan betjene. Personalet i den lokalbaserte åpne omsorgen starter arbeidet med å undersøke mulighetene for å finne frem til et musikkanlegg som Randi selv kan betjene og som kan avspille melodier i ulik rekkefølge. Samtidig tar en av de ansatte med seg Randi i kirken hun tilhører på gudstjeneste. Under kirkekaffen kommer flere bort for å snakke med Randi som synliggjør med hele seg at hun trives i dette fellesskapet.

Noen dager senere ble det tatt kontakt med diakonen i menigheten. Sammen diskuterte de hvordan en kunne hjelpe til for å tilby henne et aktivitetstilbud i menigheten. I løpet av noen uker kom en frem til at Randi kanskje ville ha størst interesse av å kunne bli med på øvelser i et kor for voksne. Hun fikk en sentral plass foran i koret, hvor hun kunne synge og glede seg over å delta i fellesskapet på sine premisser. I pausen fikk hun ansvar for å dele ut kjeks og ble med å servere kaffe. Ingen var heller i tvil om dette var et riktig aktivitetsvalg. Når Randi fikk tilbud om at hun kunne delta på korøvelse jublet hun av glede. Utprøvningen av et musikkanlegg som kunne betjenes med en stor bryter på veggen var derimot ikke like vellykket. De ansatte løste denne utfordringen gjennom å sette av tid to kvelder i uken hvor en sammen med Randi satte av tid til å høre musikk og synge sanger som Randi kunne i hennes egen stue.