Funksjonsstøttende elementer i kommunikasjon

Grunnelementer i funksjonsstøttende kommunikasjon

 

Et vellykket samspill påvirkes av personen, hvordan personen blir møtt og de fysiske omgivelsene. På grunn av den kognitive svikten vil positiv og tydelig ledelse være nødvendig.

En forutsetning for å unngå mostand og skape samarbeid er at personen har tillitt til hjelper.

Anvendelse av grunnelementene i kommunikasjon påvirker hvordan personen har det og muligheten han eller hun har for å delta i samspill her og nå.

 

Forhold knyttet til personen og rammebetingelser som påvirker deltakelse og samspill, noen eksempler:

 

Personen

Grad av demens, generell helse, livshistorie, familie, vaner, sinnsstemning, smerter, ubehag, sult og tørst

Fysiske omgivelser

Fysisk utforming av boligen ,bruk av farger, merking, hjelpemidler, belysning, romtemperatur

Personalressurser

Kompetanse, holdninger og antall hjelpere på vakt

Organisering

Systematisk bruk av:arbeidsplaner, bakgrunnsopplysninger, måltid, aktiviteter

Ved bruk av Marte Meo-metoden kan uhensiktsmessige forhold i omgivelsene oppdages og endres.  I noen tilfeller vil dette være tilstrekkelig for å forebygge utfordrende atferd og skape deltagelse, mestring og samarbeid.

 

Under utdypes grunnelementene for funksjonsstøttende kommunikasjon

 

Behov for å være i rytme

Mennesket er skapt som et sosialt vesen og lærer tidlig i livet at samspill innebærer en rytme mellom eget initiativ og andres respons på initiativet, slik at det oppstår en naturlig rytme. Barnet lærer rytmen i samspill før det lærer språk. Personer med demens har evnen til og behov for å være i rytme selv når språket svikter. Et handlingsforløp preges også av rytme, der en avslutter en handling før neste begynner.

Rytmen kan være verbal, ikke verbal, inneholde pauser, gjentagelser av ord, lyder og speiling av bevegelser. For å kunne være i rytme kan personen trenge tilstrekkelig tid til å ta initiativ og til å reagere på andres initiativ. Lang latenstid kan ofte øke personens behov for tid til å reagere. Hjelpers tempo i så vel tale som ved bevegelser vil, sammen med evnen til å avvente personens respons, påvirke personens muligheter til å føle seg inkludert og til å delta.

 

Personen blir møtt på en trygghetsskapende og tillitvekkende måte

Den kognitive svikten påvirker personens evne til selv å være i dialog med andre og til å utføre og delta i daglige gjøremål. Ikke alle forstår og aksepterer at de er blitt avhengig av andres hjelp. 

For at personen skal ta imot nødvendig veiledning og hjelp er det viktig at han eller hun får tillit til hjelper og føler seg trygg i situasjonen. Dette innebærer at personen opplever hjelper som vennlig, imøtekommende og kontaktskapende (relasjonell oppvarming).

For å etablere kontakt er det vanlig å bruke både ord og kroppsspråk på en finstemt måte. For å få dette til må begge parter ha:

  • oppmerksomheten rettet mot hverandre
  • vilje til å oppfatte hverandres uttrykk som meningsfulle
  • en felles forståelse av situasjonen

Vi kan påvirke kvaliteten på kontaktetableringen ved å være oppmerksomme på betydningen av:

  • vennlig stemme, småprat, smilende ansikt og positivt kroppsspråk
  • øyenhøyde og blikkontakt
  • fysisk nærhet og berøring
  • tilpasset tempo

 

Personens oppmerksomhet og initiativ følges og blir satt ord på

Kognitiv svikt kan påvirke evnen til å formidle egne behov, opplevelser, følelser og initiativ, noe som kan være en trussel mot identitet og selvbilde.  En av forutsetningene for å bevare selvbildet og opplevelse av egen identitet er å bli sett og bekreftet,en konkretisering av det vi kaller å møte personen der personen er

For å bli sett og bekreftet er det viktig at det personen er opptatt av; indre/ytre opplevelser, og de initiativene han eller hun tar, blir oppdaget og blir satt ord på av hjelper.

 

Vite hva som skjer og skal skje

For personer med demens reduseres etter hvert evnen til å tenke abstrakt. Språkfunksjonen påvirkes. Det å forstå hva andre sier og evnen til å utrykke seg verbalt reduseres. Evnen til å tolke og bruke kroppsspråk endres i mindre grad.  Forståelse av hva som skjer og skal skje skaper forutsigbarhet og trygghet. Informasjonen må være tilpasset den enkelte, være konkret og forankret i selve situasjonen, her og nå.

For å forstå og oppleve forutsigbarhet trenger personen at informasjonen er kortfattet og gis trinnvis umiddelbart i forkant av det som skal skje i et handlingsforløp. I stedet for, eller i tillegg til ord, kan det være aktuelt at personen får vist handlingen eller gitt redskapet, for eksempel tannbørsten. Etter hvert kan det bli nødvendig å håndlede inn i handlingen eller å overta utføringen.

For mange hjelpere er det naturlig å stille spørsmål i stedet for å sette ord på handlinger. Uforståelige spørsmål som handler om ting som skal skje utenfor « her og nå»  situasjonen kan virke forvirrende og frustrerende.

Her og nå er veiledende for hva som skal kommuniseres.

 

Anerkjennelse steg for steg i et handlingsforløp

Vi er alle avhengige av egen og andres anerkjennelse. Ved kognitiv svikt kan evnen til å anerkjenne seg selv svekkes. Dette fører til et økt behov for ytre anerkjennelse og bekreftelse.

Handlingssvikt kan være et økende problem. En av årsakene kan være at personen glemmer hvor han eller hun er i handlingsforløpet. Trinnvis anerkjennelse fra hjelper underveis i forløpet kan bidra til en opplevelse av mestring og av det å være på ”rett vei”. Det kan gi overskudd til å fortsette handlingen.

 

Anerkjennelsen kan skje i form av: fint, bra, takk, sånn ja og lignende, eller i form av smil, nikk og andre positive ikke-verbale signaler. 

 

Støtte til start og avslutning av en handling

Enhver sosial situasjon og handlingsforløp består av start, utveksling/gjennomføring og avslutning. Som en følge av demenssykdommen blir mange mer passive enn de har vært tidligere. Det kan virke som om de har mistet sin indre drivkraft, noe som kan føre til et behov for støtte til å starte en samtale eller handling. Mange stopper opp i et handlingsforløp og trenger påminnelser for å fortsette og fullføre det de holder på med. Noen repeterer ord, setninger eller handlinger og trenger hjelp til å avslutte.

Markering av begynnelse og slutt kan ofte gjøres ved bruk av stemmeleie og gester. For eksempel kan en ved start benytte en lysere stemme og ved avslutning en mørkere stemme. Ord som kan brukes ved avslutning kan være: sånn, bra og takk.

 

Støtte til å tåle ubehag

Noen samspillsituasjoner kan oppleves ubehagelig eller smertefulle. Personen trenger da støtte og hjelp til å være i og bli «båret» gjennom ubehaget. Det er viktig at personen opplever at hjelper har forståelse for ubehaget og smerten. Hvis personen får en opplevelse av å bli oversett eller at ubehaget og smertene blir bagatellisert kan det skape redsel, sinne og aggresjon.

For å skape trygghet og tillitt  slik at personen, på tross av ubehaget, velger å samarbeide, er det viktig at hjelper forsøker å skape en allianse. Dette kan gjøres verbalt og ikke-verbalt. Ord som: «Huff! Dette liker du ikke, bare litt til! Snart ferdig! Jeg hjelper deg!» kombinert med vennlig berøring og avpasset tempo, kan bidra til en opplevelse av å bli tatt på alvor.

 

Fysisk berøring

Som mennesker er vi født med behov for fysisk kontakt. Det er store kulturelle og individuelle forskjeller på hva som oppleves som god, behagelig og akseptabel berøring, og hva som oppleves som krenkende, ubehagelig og nedverdigende.

Berøring sett i denne sammenhengen handler om bevisst berøring som tar utgangspunkt i den enkeltes behov.

Fysisk berøring kan benyttes for å:

  • komme i og være i kontakt
  • få felles oppmerksomhet
  • få vite hva som skjer og skal skje
  • håndlede inn i handlinger
  • starte og avslutte handling
  • få anerkjennelse
  • tåle ubehag
  • bli trøstet

Gjennom fysisk berøring kan personen oppleve å få være i et samspill som setter mindre krav til kognisjon, men fremhever den levde kroppens erfaringer og kunnskap. Dette øker muligheten til å være i naturlig rytme og personen får gjennom rytmen hjelp til å være i handlingen eller opplevelsen.

 

Støtte til å reagere på andre og til å presentere seg

Mennesket er født som et sosialt vesen. I løpet av barndom, oppvekst og voksenliv utvikles vår relasjonelle kompetanse. Behovet for å være i fellesskap med andre blir nødvendigvis ikke redusert ved en kognitiv svikt. Mange klarer ikke lenger å ta initiativ til og opprettholde sosial deltagelse og har behov for at andre hjelper dem til å bli inkludert i et fellesskap.

Personer med kognitiv svikt kan være avhengige av at andre tar ansvar for å holde den røde tråden i samtalen. For å kunne gjøre dette er det nødvendig å kjenne til personens livshistorie og interesser.

I samtalen kan det være nødvendig at ord, setninger og navn blir gjentatt for at rytme og kontakt mellom personene opprettholdes.

Det kan være behov for at personer blir presentert for hverandre og at presentasjonen knyttes til sammenhengen her og nå (triangulering). I et handlingsforløp kan det på grunn av redusert evne til abstraksjon, også være nødvendig å triangulere objekter. Det vil si å vise objektet, eks tannbørsten, og knytte den til handlingen – tannpuss.

 

Balanse mellom ledelse og det å følge personens initiativ

Den kognitive svikten påvirker abstrakt tenkning, noe som reduser evnen til å planlegge, gjennomføre og avslutte en aktivitet.

Etter hvert som sykdommen utvikler seg kan personens initiativ bli mindre tydelig og vanskelig å oppdage. I en travel hverdag kan det eksempelvis være lett å overse gjesp, sukk, begynnelsen på en bevegelse o.l. Av den grunn blir det spesielt viktig å være oppmerksom på de svake og vanskelig tolkbare signalene som personen viser. Dersom disse initiativene gjentatte ganger overses, kan person slutte å ta egne initiativ eller de kan få en opplevelse av at det de prøver å uttrykke eller gjøre, ikke er riktig eller av betydning. Det er en hårfin balanse mellom å lede og det å overkjøre den andre.

Positiv og tydelig ledelse er ikke det samme som automatisk å informere eller instruere personen. Det dreier seg om å fange de små initiativene som personen viser og gi den hjelp og veiledning som han/hun trenger i øyeblikket. Dette innebærer en vekselvirkning mellom det å følge personens initiativ og det å lede personen.