Produksjon og virkning av insulin

Insulin er et hormon som dannes i insulinproduserende celler i de Langerhanske øyer i bukspyttkjertelen.

Syntese og transport


Insulin er et lite protein med molekylvekt på ca. 6000. Det består av to polypeptidkjeder: en alfakjede med 21 aminosyrer og en betakjede med 30 aminosyrer. Kjedene holdes sammen med elektrostatiske bindinger mellom to par svovelatomer (svovelbroer). Produksjonen av insulin i betacellen begynner med dannelsen av en lang aminosyrekjede som kalles proinsulin. Proinsulin konsentreres inne i sekretblærer (sekretgranula) i cellen. Mens blærene beveger seg mot overflaten, spaltes proinsulin i ett molekyl insulin og ett molekyl C-peptid. Når betacellen stimuleres til insulinsekresjon, smelter blærene sammen med cellemembranen og tømmer sitt innhold ut i vevsvæsken og blodet. I denne prosessen dannes det like mengder insulin og C-peptid (hos ikke-diabetikere).

Insulinmolekylene transporteres med blodet til ulike målceller rundt om i kroppen. Insulin kan ikke passere målcellens fettmembran fordi det er et protein (ikke fettløselig), så for å ha effekt på målcellen, må insulin binde seg til en reseptor på overflaten. Reseptoren går gjennom cellemembranen og formidler på denne måten et signal inn i cellen når det er insulin til stede.

Effekter


Signalet som formidles, fører til en rekke intracellulære reaksjoner som kjennetegner insulinets virkning. I muskelceller øker opptak, lagring og forbrenning av blodsukker (glukose), i leverceller stimuleres dannelse av glykogen, som er en lagringsform for glukose. Alle disse mekanismene bidrar til at blodsukkeret faller. Samtidig skjer det viktige endringer i omdannelsen av protein og fett som bidrar til lagring av fett som triglyserider og bruk av aminosyrer som byggesteiner i nydannelsen av protein. Insulin er således et anabolt hormon som stimulerer kroppsbygging.

Ved sult faller insulinmengden i blodet betydelig. Dette fører til at cellene begynner å bruke av sine egne lagre. Leveren bryter ned glykogen til glukose som kan frigjøres til blodet. Muskelcellene bryter ned protein til aminosyrer. Disse kommer ut i blodbanen hvor de transporteres til leveren og blir brukt i nydannelsen av glukose (glukoneogenese). I fettvevet brytes triglyseridene ned til fettsyrer og glyserol. Glyserol transporteres til leveren og blir brukt i nydannelsen av glukose, mens fettsyrene forbrennes av både fett- og muskelceller. På denne måten sikres og reserveres glukosetilførselen til cellene i nervesystemet, som nesten bare kan bruke denne typen «brennstoff». Ved nedbrytning av fettsyrer i leveren dannes ketonlegemer (aceteddiksyre og betahydroksysmørsyre) som frigjøres til blodet og forbrennes av muskelcellene. Også hjernecellene kan forbrenne ketonlegemer etter lang tids faste.


Kilde: Insulin (Store medisinske leksikon). (27.09.2011) I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/insulin


Litteratur/lenker:

Bukspyttkjertelens funksjoner  fra Norsk Helseinformatikk